Lillian har innlagt kateter
Det siste jeg gjorde før jeg dro hjemmefra, var å gå på do. Det første jeg gjorde når jeg kom fram, var å peile inn et toalett.
10.02.2011 10:06 - Olav Førde, MS-forbundet
Vannlatingsproblemer kan være ødeleggende for livskvaliteten. Det skriver Lillian Iversen (49) fra Kristiansand under på. I en periode dreide alt seg om vannlating. Redsel for lekkasje, jakten på handikaptoalett, stadige urinveisinfeksjoner.
Lillian fikk konstatert MS i 1993. Symptomene satt stort sett fra livet og ned.
- Jeg fikk stadig urinveisinfeksjon, og medikamentene jeg fikk, hjalp lite. Jeg var redd for å lekke og det var pinlig, forteller Lillian.
Hun hadde nølt med å oppsøke MS-forbundets lokalforening i Kristiansand, fordi hun var litt redd for å møte personer med langt fremskreden MS. Men så skulle det være et møte i foreningen der en uroterapeut var invitert.
- Da gikk jeg, og det er noe av det smarteste jeg har gjort.
Ikke bare var miljøet i foreningen trivelig (i dag er Lillian leder i foreningen!), men informasjonen hun fikk, forandret livet hennes.
Lillian forsto at hun måtte ta kontakt med urolog. Her ble resturin og trykket i blæren målt. Det viste seg at blæren ikke ble tømt godt nok. Kateter var neste skritt.
- Hun fikk meg til å slappe av
- Jeg skulle lære å sette et kateter gjennom urinrøret og inn i blæren. Jeg har født to barn og er ikke ukjent med gynekologer, men dette var likevel litt skummelt, sier Lillian.
Men så ble hun møtt av en blid og trivelig uroterapeut, som tålmodig viste og forklarte.
- Hun fikk meg til å slappe av, og det var nok nødvendig, for det var ikke helt enkelt den første gangen.
Nå fulgte noen år der hun tømte blæren selv flere ganger daglig ved hjelp av kateteret. Hun kjørte en del mellom Grimstad, Kristiansand og Kvinesdal.
- Spør meg gjerne om bensinstasjoner på Sørlandet med handikaptoalett. Jeg kjenner dem alle.
Etter et snaut år ble det bestemt at hun skulle over på permanent kateter. Det settes også gjennom urinrøret og inn i blæren. Kateteret ble koblet til en slange og videre til en pose som festes på låret. Kateteret måtte skiftes ved hjelp av hjemmesykepleier med alt fra én til tre måneders mellomrom.
Hun slapp den daglige selvkateteriseringen, men fikk fortsatt ofte urinveisinfeksjon med påfølgende antibiotikakur. Derfor ble det etter en tid bestemt at hun skulle prøve et såkalt suprapubisk kateter.
Kateteret føres da gjennom et lite snitt i huden i nedre del av magen, gjennom nedre bukvegg og direkte inn i blæren. Kateteret ligger inne i blæren hele tiden og urinen dreneres kontinuerlig og samles opp i en pose.
Lillian fikk lokalbedøvelse og inngrepet var raskt unnagjort. Etter at hun hadde fått prøvd den nye vannveien, hadde hun bare ett spørsmål.
- Hvorfor i all verden gjorde jeg ikke dette tidligere?
Posen er festet til kateteret i den ene enden og med bånd øverst på låret i den andre. Lillian tømmer posen når den er full. Det er forskjellig størrelse på posene, og hun slipper å stå opp om natta.
- Nå har jeg full kontroll. Jeg kan bevege meg fritt i byen uten å måtte ha handikaptoalett i nærheten hele tiden.
- Om sommeren kan jeg ta en tur i båten og skifte pose ute på fjorden hvis det blir nødvendig. Jeg har fått en helt ny frihet.
Hun har ikke møtt fordommer eller fått negative reaksjoner av noe slag.
- De fleste oppdager jo ikke at jeg har pose. Jeg unngår trange bukser og kan ikke alltid følge siste mote, men det er en pris jeg betaler med glede.
Kateteret ble i begynnelsen skiftet en gang hver tredje måned av urolog. Etter hvert har det begynt å gå tett litt oftere, og hun har måttet sitte i kø på sykehusakutten for å få det skiftet. Likevel mener hun at fordelene er klart større enn ulempene.
Lillian har inntrykk av at legene anser slike inngrep for å være siste utvei, noe man gjør bare hvis det er helt nødvendig.
- Jeg tror ikke man skal være så skeptisk. Når jeg ser meg tilbake, er jeg ikke i tvil om at dette inngrepet på et tidligere tidspunkt ville spart meg for mye ubehag.
- Og gitt meg den livskvaliteten jeg har i dag, for flere år siden.
