"Casas Heddy" på Lanzarote - Et stykke Spania i Afrika

11.02.2005 10:44 - Eva Bryhni, førsteamanuensis v/ Høgskolen i Oslo

Vi var forskjellige og alle hadde forventninger. Noen kjente mange, andre kjente ingen og ingen kjente alle. Etter 5-6 timer høgt over skyene, ble vi sluppet ut på Lanzarote. Her møtte vi en ny verden og øyas milde, varme vind. Fjorten spennende dager lå foran oss og bussen ventet.

Møte med "Casas Heddy" var mykt og vennlig. Det vakre anlegget var bygget i stedegen stil ; hvitkalket med mørke bjelker i taket. Her var ulike stuer med spisesal, peis, bar med alle rettigheter, og mange gode stoler. Uansett hvilket rom vi befant oss i var det terskelfri utgang. Da vi kom ventet en forfriskning på terrassen og lunsj i spisesalen. Vi ble presentert for de ansatte, døgnets rutiner med frokost, lunsj og middag og dagens program. Det skulle bare et måltid til for å forsikre oss om at her var det et utrolig spennende "kjøkken".

Vi bodde i ulike hus spredt utover anlegget med små veier og hvitkalkete murer mellom. Her var morgentrim, med og uten rullestoler, vann-gymnastikk, fysioterapi, aromaterapi og frisør. Alt var frivillig. Det meste var gratis, men noe måtte betales. Ofte var det turer å melde seg på. Svømmebassenget (bilde 1) ble det sentrale møtestedet for mange. Min romkamerat med sin lekre røde elektriske rullestol fikk inspirert meg til en rutine jeg etter hvert satte stor pris på. Å oppleve at dagen bryter frem klokken 07 i et fremmed landskap og å svømme under palmene før frokost var fint. Etter hvert ble det en "hard kjerne" som møttes i bassenget om morgenen. Vi ble spreke.

Utflukter

Jeg vil berette om turen til nasjonalparken Timanfaya.

Det finnes beretninger fra den store vulkaneksplosjonen som skjedde her i det attende århundre. Vulkanutbruddet varte i 6 år og enda er mange kratre varme. Den store hvite bussen fra Casas Heddy tok seg fram i dette landskapet med vulkanfjell og løs grus. Med stor respekt for sjåføren kom vi oss hele fram til Timanfaya der dromedarene med kurver på ryggen ventet dem som turte bli med på en ridetur i ørkenlandskapet. Der var og en restaurant hvor de grillet kyllinger så fettet dryppet ned over varmen som steg opp av et vulkanrør. Duften var deilig.

César Manrique (1919 - 1992)

...var en allsidig kunstner og moderne arkitekt som var født på Lanzarote. Han har mye av æren for at byggestilen på Lanzarote er enhetlig med lave kubiske hus, og så å si uten skyskrapere.

Han tegnet den speCésar Manrique (1919 - 1992)sielle fruktbarhets støtten på Al Campesino. Der er det og en utrolig restaurant under bakken. Her fikk vi et utsøkt måltid Tapas jeg sent vil glemme. Så snart vi hadde spist det meste av en rett, kom en ny. Noen var ganske "hotte" og vi lesket oss med både vann, øl og vin etter behag. Det var kjølig. det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan dette rommet ville virke svalt og innbydende på varme dager, som det er mange av på Lanzarote. César Manriques arkitektur gjorde inntrykk.

Toalettene var suverene

Det ble etter hvert en stor glede å besøke toaletter, som noen av oss har rikelig erfaring med. Aldri har vi sett flottere toaletter som på Lanzarote. Her var italiensk marmor og spanske fliser vi sjelden ser maken til i Norge. Og Obs! Vannet på Lanzarote var laget ved osmose av saltvann. For få år siden kunne ikke øya ta imot turister fordi de manglet vann. Nå har imidlertid teknologien åpnet for vanntilførsel og øya blomstrer i bokstavelig forstand.