Et minnerikt opphold fra Beitostølen Helsesportsenter (BHSS)

06.04.2005 15:33 - Else Marie Bjørkli, Spot On Kommunikasjon

-Det var unektelig med en viss spenning krydret med mange tanker og spørsmål at jeg svingte bilen inn på tunet på Beitostølen i mars 2003. Men spenningen varte ikke lenge. Bare det å svinge inn på området virket beroligende; lave bygninger i prospektkortlignende omgivelser ga en perfekt start på noen uker i vinterlandskapet. På BHSS havnet jeg i en gruppe bestående av 15 personer, hvorav ni var blinde eller svaksynte og seks hadde MS, forteller Per André.

Omstillingsprosess

Per André fikk diagnosen MS i november 2001, men historikken gikk nok lengre tilbake i tid enn det. - Etter at jeg fikk stilt diagnosen hadde jeg noe å forholde meg til, og jeg innstilte meg etter hvert på at dette var noe jeg måtte lære meg å leve med og ikke kjempe i mot, sier femtienåringen. Etter en del undersøkelser om tradisjonelle og utradisjonelle behandlingsmåter, ble den største omstillingen for Per André og for resten av familien en omlegging av kostholdet. Med dette i tillegg til balansert fysisk trening og medisinering har sykdommen holdt seg ganske rolig. Per André berømmer fastlegen sin, Gerhard Gerhardsen ved Greverud Legesenter, for den oppfølgingen han ga i tiden etter diagnosen. I tillegg til å ivareta det rent medisinske var han en god samtalepartner og rådgiver. Blant annet var det han som presenterte Per André for et treningsopphold på BHSS. - I første omgang registrerte jeg bare at opplegget kunne høres interessant ut. Ulempen var å skulle være borte fra familien i fire uker, noe jeg ikke var moden for akkurat da. Men etter noen måneders tankeprosess og diskusjoner i familien bestemte jeg meg for å søke om et treningsopphold. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg tok den beslutningen, sier Per André.

Nye utfordringer

Selve oppholdet på BHSS var sosialt tilrettelagt med fysisk trening, ernæring og teoretiske perspektiver på agendaen.
- I idrettshallen fikk jeg erfare noe helt nytt; en klatrevegg. Jeg ble introdusert for både fysiske utfordringer og et visst spenningsinnhold. Det var unektelig en spesiell opplevelse. Med klatresele og sikringstau bar det opp i veggen. Tak etter tak, høyere og høyere opp, vel vitende om at det sto en i andre enden av sikringstauet som skulle forhindre at jeg falt rett i gulvet dersom taket glapp. Det er ikke til å fornekte at adrenalinet steg etter hvert som jeg kom høyere opp i veggen. Men alt gikk bra - og det ga mersmak. Vi fikk også trent koordinasjon, balanse og konsentrasjon i et treningsrom med apparater og treningsutstyr.
Det var mange fine øvelser for oss med MS; noen mer slitsomme enn andre, men hele tiden tilpasset eget nivå. Bokseputer ble også brukt i treningen. Etter en rask introduksjon var det på med boksehansker, og så var det bare å "slå løs". Det var mer intenst og mye hardere enn jeg hadde ventet, så det varte ikke lenge før jeg kjente at pulsen steg drastisk. Men det var enda et positivt møte med noe nytt.
Jeg har alltid vært en flittig bruker av svømmehallen hjemme, og så for meg den vanlige svømmeturen i et av bassengene; det varme eller det normaltempererte.
Men svømming var bare oppvarming til andre aktiviteter. Jeg har aldri opplevd så mange ulike og artige aktiviteter i vannet som på Beitostølen. Vi brukte alt fra flyteplater og baller til gymnastikk-madrasser. Her følte jeg at kreativiteten til trenerne virkelig hadde fått fritt spillerom.
Mye av treningen var lagt utendørs. Det ble mange skiturer i de snørike omgivelsene. Det var godt tilrettelagt for alle nivåer av skiløpere med både korte og lange trasèer i flatt terreng. Man kunne også stå slalåm, noe jeg benyttet meg mye av. Alpint er en av de aktiviteter jeg har holdt på med siden guttedagene, så både teknikk og deler av muskulaturen sitter fremdeles i kroppen til tross for MS'en.
Ridning er også en populær aktivitet på Beitostølen.

Aktiv i klatreveggen

Per André fortsatte med klatringen som han lærte på BHSS. I tillegg til treningselementet liker han spenningen det gir. - Det kjennes godt å få brukt så godt som alle kroppens muskler, og det skjerper både balanse og koordinasjon, sier han. Så når Anne Margrethe, en av deltakerne fra BHSS som er blind, ringte et par måneder etter oppholdet og spurte om han var interessert i å delta på klatring i Vulkan Hallen i Oslo, var han ikke tung å be. - Jeg forsøker å klatre ukentlig, men dessverre er det enkelte ganger formen ikke strekker til. Men det er en aktivitet jeg gjerne anbefaler andre i samme situasjon som meg, sier Per André.
Etter oppholdet på Beitostølen var konklusjonen klar. - Jeg hadde et flott opphold hvor jeg fikk testet ut forskjellige treningsformer og hvor mye trening kroppen aksepterer før den protesterer i form av spasmer og andre ubehageligheter. Og for meg var det betryggende å vite at man er omgitt av dyktige fagfolk når man skulle teste ut kroppens reaksjoner. I tillegg til allsidig og variert trening er det viktig for meg å fremheve det gode miljøet som jeg opplevde på BHSS, og da både innenfor vår gruppe, på tvers av de ulike gruppene som var der, og med de ansatte. Så det var med et visst vemod at oppholdet tok slutt. Men gode minner er risset inn i hukommelsen, og de vil alltid være der som en positiv referanse. Så med tiden håper jeg å kunne reise tilbake på enda et treningsopphold, avslutter Per André.