Jorda rundt på ergometersykkel

Ann-Elise Prestesæter.

15.09.2006 12:14

Ann-Elise Prestesæter (67) fra Ski utenfor Oslo kjøpte ergometersykkel til sin mann i 1989. Det var ingen suksess, så hun begynte å bruke den selv. Da hun fikk MS, ble det ordentlig fart på pedalene. Hun ville beholde styrken i beina så lenge som mulig og satte i gang å trene. Alle som har sittet på en ergometersykkel, vet at det fort blir ensformig. Noen rigger seg til foran TV-en. Andre utstyrer seg med øretelefoner og spiller musikk. Ann-Elise gjorde ingen av delene. Hun studerte verdensatlaset, plasserte seg i krysset ekvator - null-meridianen, nullstilte triptelleren og la i vei østover. Gjennom Afrika, Asia og ut mot det store oseanet. En gang i uka regnet hun sammen hvor langt hun hadde syklet og målte det ut på kartet.

Avstanden rundt jorda langs ekvator er 40.076 kilometer. Og 600 meter. Eller 16 ganger Lindesnes - Nordkapp, om man vil. Ann-Elise syklet rundt en mil hver dag, og hun syklet i motbakke for å få ekstra belastning på beina.

- Når man skal ut på langtur, gjelder det å finne på ting underveis. Jeg så for meg områdene jeg syklet gjennom. Verst var det å krysse Stillehavet. Det tok seks år.

Underveis fikk hun jevnlig spørsmål fra venner om hvordan hun lå an. Langt ute i Stillehavet kunne det komme meldinger inn på mobilen:

- Ann-Elise, ser du land snart?

Den 2. mai 2003 kunne hun svare bekreftende:
- Ergometersyklisten er i dag kl. 09.33 kommet frem til Galapagos.
Den meldingen ble sendt til 20 venner.
- Det var godt å få fast grunn under føttene. Mannen min og jeg feiret med napoleonskake den ettermiddagen.
Fra Galapagos-øyene så det ut til å være fort gjort å tråkke inn til fastlandet og Equador. Men det viste seg å være 1000 kilometer inn dit, eller tre måneder på sykkelsetet.
- Jo, det er stort, det Stillehavet, sier Ann-Elise.
Syd-Amerika var greiere, selv om tynnlufta i Andesfjellene tok på. Da hun passerte Rio Negro i Amazonas, fikk hun advarende epost fra en venninne: - Pass deg, det er pirajaer i den elva!
- Jeg trekker bare opp beina, svarte Ann-Elise. Vel over på den andre siden var det klart for napoleonskake igjen.
Sånn gikk det, måned etter måned, år etter år. Gjennom skumle strøk i narkotikakartellenes Colombia (jeg snakket ikke med noen!), til Macapa ved utløpet av Amazonas, og ut på Atlanterhavet (bare en liten pytt i forhold til Stillehavet!)
Den 12. desember i fjor var hun rundt - etter 16 år på sykkelen. Folk strømmet til leiligheten hennes i Ski. Noen hadde med blomster, andre kom med kake. De siste gikk ikke før langt på natt. Hun fikk en velkomst som ikke sto tilbake for den Thor Hushovd opplevde da han vant siste etappe av Tour de France i år. Mange vil da også mene at Ann-Elises prestasjon er større.
- Det har vært et vanvittig prosjekt, men jeg måtte ha et mål, sier Ann-Elise, som er sikker på at hun hadde vært avhengig av rullestol i dag hvis hun ikke hadde trent.
En drøy time på sykkelen hver dag før frokost har vært hennes resept. Hun mener hun har fått både økt muskelstyrke og økt energi på grunn av syklingen.
- Noen dager har det vært helt pyton å sette seg på ergometersykkelen, men også funksjonshemmede trenger mosjon, så hva gjør man?
Ann-Elises eksempel har lokket andre til å sette i gang. Flere i Follo MS-forening oljer sykkelkjedene i disse dager. En av dem, Morten, tråkker i full fart sydover langs null-meridianen. Ann-Elise sykler nordover langs samme meridian. De skal møtes i Mali i Vest-Afrika. Morten har dårlig tid. Han kom seg helskinnet gjennom trafikkmaskinen rundt Paris og er nå på vei gjennom Spania. Men Ann-Elise ligger bedre an. Hun vil være fremme i Mali allerede i løpet av september.
- Da skal jeg finne en oase, legge meg rett ut i skyggen av en palme og bare vente.
- Du kan godt ta det litt med ro, Morten!

NAV-nei til sykkel

Ann-Elise Prestesæter betalte nær 4000 kroner for sin ergometersykkel, som har tripteller, pulsmåler, fartsmåler og motstandsregulator. Dersom hun hadde søkt, ville hun ikke fått refundert utgiftene gjennom Folketrygden. Men en rullestol ville hun fått.
- Er man under 26 år, får man dekket utgifter til treningshjelpemidler. Er man over, må man betale alt selv. Da får man bare støtte til hjelpemidler som bidrar til å mestre dagliglivets utfordringer, i tillegg til hjelpemidler for tilrettelegging av arbeidsplassen.
Det sier Lisbeth Koppang Telnes, rådgiver i Trygdeetaten, eller Arbeids- og Velferdsetaten (NAV), som det heter nå.

Trening på for eksempel ergometersykkel bidrar jo nettopp til å mestre dagliglivets utfordringer?

- Ja, vi er klar over det og opptatt av at mennesker skal være i aktivitet. Vi er nå i dialog med departementet for å se nærmere på dette. Men det koster penger og må forankres i budsjettet, sier Koppang Telnes.

Ikke farlig å trene

- Ergometersykkelen er spesielt godt egnet for mennesker med MS som har nedsatt bevegelsesevne. Hjerte og lunger skal jo trenes, selv om man ikke kan løpe.
Det sier Elin Engeseth som har vært Ann-Elise Presteseters fysioterapeut i mange år.
Hun er imponert over Ann-Elises evne til å hente fram de friske sidene ved seg selv og trene dem.
- Det gjelder å ta fatt i det sterke og holde det ved like.
Engeseth sier det er viktig å kjenne etter hva man tåler. Man skal ikke være redd for å trene, men man må ta pauser.
- Da får man energi ved trening. Uten pauser risikerer man å bruke opp den energien man hadde trengt resten av dagen, sier Engeseth.
Hun fremhever Ann-Elises evne til å finne balansen mellom trening og hvile. Uten den hadde hun aldri kommet jorda rundt.