Hvorfor angriper immunsystemet nervesystemet ved MS?

31.03.2005 13:49 - Trygve Holmøy, overlege v/ Ullevål univ.sykehus og Frode Vartdal, overlege v/ Rikshospitalet

For å forstå forskningen - og hva som skjer i kroppen ved MS - er det nødvendig å vite litt om immunsystemet. Her er en kortversjon:

Hvite blodlegemer er de viktigste cellene i immunsystemet. De dannes i beinmargen, som er en del av immunsystemet og sitter i knokler og ikke i ryggmargen.

T-celler og B-celler er de viktigste hvite blodlegemene ved MS. Disse cellene kan skille mellom kroppens egne byggesteiner og byggesteiner som stammer fra bakterier, virus eller kreftceller. Cellene finnes i mange varianter, men hver av dem kan bare gjenkjenne ett eller noen få biter av fremmede smittestoff. Det gjør de ved hjelp av molekyler på overflaten som kan kalles gjenkjenningsmolekyler (reseptorer).

Når en T-celle gjenkjenner en bit av et smittestoff, fester den seg til cellen som har smittestoffet i seg. Samtidig utløses alarmen: T-cellen deler seg, og B-cellen får ordre om å produsere antistoffer mot inntrengeren.

Immunsystemet kan sammenlignes med en hær, der T-cellen er både spion og general: Hvis T-cellen oppdager en fiende, sender den straks mobiliseringsordre og instruerer resten av immunsystemet om hvilken angriper som skal uskadeliggjøres. Ofte er det et virus eller et annet smittestoff som gjemmer seg i en av cellene i kroppen. En slik celle vil bli drept og spist av immunsystemet.

Ser T-cellene feil?

Et helt sentralt spørsmål i MS-forskningen har vært å finne ut hvorfor immunsystemets T-celler og B-celler oppfatter vårt eget nervesystem som en farlig inntrenger. Det har vist seg at både friske og MS-rammede personer har T-celler som er utstyrt med gjenkjenningsmolekyler som ser hjerneproteiner. Vi har vist at den samme T-cellen fra ryggmargsvæsken til en MS-pasient har et gjenkjennelsesmolekyl som ser både en bit av et hjerneprotein og en bit av et virus (Epstein Barr-virus). Disse cellene "ser" altså ikke forskjell på et protein på viruset og et protein på hjerneproteinet. Slike T-celler kan bli aktivert mens de bekjemper en infeksjon med dette viruset. Finner en slik T-celle veien til nervesystemet, kan den forveksle en frisk celle i hjernen med en celle som er infisert med dette viruset, og derfor angripe denne.

Det er viktig å understreke at infeksjoner med Epstein Barr-virus eller andre smittestoffer i seg selv ikke er nok til å utløse MS. Sykdommen skyldes nok et komplekst samspill mellom en rekke faktorer, både arvelige (genetiske) og i miljøet. Faktisk kan det se ut som det å bli smittet med vanlige virus slik som Epstein Barr-virus i ung alder reduserer risikoen for å utvikle MS.

En immunologisk ond sirkel?

De senere årene har vi arbeidet med en annen og spennende teori: Siden både friske og MS-rammede har T-celler som gjenkjenner biter av hjerneproteiner, er slike T-celler i seg selv ikke nok til å forklare at noen får MS. Det kan tvert om tyde på at det ikke har noen betydning at enkelte T-celler er i stand til å gjenkjenne biter av hjerneproteiner. Hva er det da T-cellene ser og ikke liker? Fra eksperimenter utført på dyr med tendens til å utvikle autoimmun sykdom vet vi at T-celler faktisk kan se biter av antistoffmolekyler. Grunnen til dette er sannsynligvis at antistoffmolekylene har endret seg litt for å få bedre grep om et smittestoff - det har mutert (mutert betyr forandret). Slike mutasjoner i genene som koder for antistoffer skjer hele tiden når immunsystemet bekjemper en infeksjon, og er helt naturlig.

Imidlertid er det påvist at nesten alle MS-pasienter, i motsetning til friske, har muterte antistoffer i hjernen og i spinalvæsken. Det er disse antistoffene nevrologen leter etter når det blir gjort spinalpunksjon i forbindelse med MS-utredning. Vår teori er at det kan være biter av disse muterte antistoffene som T-cellene ser. Hvis dette er riktig, kan det forklare hvorfor B-celler i hjernen til MS-pasienter fortsetter å lage slike antistoffer: De blir nemlig instruert av T-cellene om å fortsette å gjøre det. Samtidig vil antistoffene stimulere T-cellene til å holde betennelsesprosessen ved like. MS kan derfor være en immunologisk ond sirkel.

Vi arbeider nå med å vise om denne teorien kan være riktig. Første trinn var å påvise at flertallet av MS-pasientene, i motsetning til pasienter med andre nevrologiske sykdommer, har T-celler i blodet som gjenkjente antistoffer renset fra egen spinalvæske. Senere har vi dyrket B-celler og T-celler fra spinalvæsken i laboratoriet, og fått B-cellene til å lage antistoffer. Derved kan vi undersøke hva som ser når T-celler gjenkjenner biter av antistoffer i mye større detalj. Vi har også vist at det finnes T-celler i spinalvæsken som "ser" biter av muterte antistoffer. Det er viktig å vise at slike T-celler finnes i spinalvæsken og ikke bare i blod, fordi celler fra spinalvæsken sier mye mer om hva som skjer inne i nervesystemet.

Det brennende spørsmål

Hvorfor er dette arbeidet viktig? Dagens behandling av MS er dessverre langt mindre effektiv enn vi ønsker oss. Grunnen er sannsynligvis at medikamentene vi har til rådighet ikke har gode nok "bremseeffekter" på de T-cellene og B-cellene som skader nervesystemet ved MS. For å utvikle mer effektive medikamenter, er det nødvendig å kjenne sykdomsmekanismen. Et brennende spørsmål er: Hva er det T-cellene ser som de ikke liker? Klarer vi å svare på det spørsmålet, vil helt nye horisonter åpne seg for målrettet terapi. Dersom svaret på spørsmålet viser seg å være at T-cellene reagerer uhensiktsmessig på kroppens egne antistoffer, kan dette kanskje åpne for skreddersydd behandling til den enkelte pasient. Vi har derfor valgt å kalle dette prosjektet: Individspesifikk immunterapi ved multippel sklerose.

Prosjektet er i hovedsak finansiert av Norges Forskningsråd, Stiftelsen Helse og Rehabilitering gjennom MS forbundet Odd Fellows forskningsfond for multippel sklerosesykdommen, med bidrag fra Ålesund og Omegn MS-forening. Samarbeidspartnere ved Ullevål Universitetssykehus, Rikshospitalet og Nasjonalt Folkehelseinstitutt har bidradd med spisskompetanse på en rekke områder: Immunologi, cellebiologi, molekylærbiologi og proteinkjemi. Det aller viktigste bidraget har imidlertid kommet fra de MS-pasienter som har stilt opp til gjentatte blodprøvetakinger og spinalpunksjoner. Deres generøse og uegennyttige innsats har vært en drivkraft til å fortsette den møysommelige forskningen.