- Du er over i en progressiv fase
Ida Kurland (bildet) har hatt MS i 18 år. Hun får ikke lenger bremsemedisiner mot sin MS og synes det er helt greit.
21.04.2009 09:19 - Olav Førde, MS-forbundet
Ida Kurland (44) har hatt MS i 18 år. Det startet, som for de fleste, med attakkvis MS. Etter hvert kom hun over i en progressiv fase, såkalt sekundær progressiv. Nevrologen bestemte at nå var det slutt på bremsemedisiner, de hadde ingen effekt, nå var det ikke mer legevitenskapen kunne tilby.
Det var en tøff beskjed å få. Nå ville sykdommen utvikle seg jevnt videre. Raskt eller langsomt, det var det ingen som visste. Hun fikk høre at den i noen tilfeller kunne brenne ut, men så heldig gikk det vel ikke an å være? Forskerne konsentrerte seg om attakkvis MS og rapporterte om nye funn, nye og mer effektive bremsemedisiner.
Om progressiv MS var det taust.
- Det skjer ikke ofte, men det hender at jeg tenker på det å bli frisk. Å kunne løpe i skogen en sommerkveld, bli svett og utmattet etter en god treningsøkt. Men jeg har hatt MS lenge, det er nesten vanskelig å forestille seg hvordan det var.
Etter 18 år med MS har hun innstilt seg på at det er langt fram til en kur. Hun gjør det beste hun kan ut av situasjonen. Lever sunt, går turer så langt hun greier og følger opp jenta si på 11.
Ikke er hun sint eller bitter på nevrologene, heller. Hun går ikke regelmessig til kontroll, men føler at hun kan ta kontakt hvis noe skjer.
- Det var helt riktig å ta meg av bremsemedisinen den gangen. Jeg har ikke hatt attakker siden.
Prøver LDN
Ida Kurland begynte med LDN (Lav Dose Naltrekson) etter å ha lest om stoffet på et MS-forum. Hun bruker omtrent 2000 kroner i året på medikamentet. Hun er usikker på om det hjelper, men mener hun kanskje har fått litt mer energi.
- Jeg syns ikke det er rart at vi som ikke har tilbud fra skolemedisinen, prøver alternative behandlinger. I hvert fall når det er ufarlig og du ikke blir ruinert av det. Kanskje kunne legene stille seg litt mer åpne til dette?
Ida Kurland sitter avslappet i en luftig leilighet med utsikt over flatlandet på Romerike. Hun virker trygg på seg selv.
- Det hender jeg blir redd når jeg tenker fremover. Om jeg vil greie å følge opp datteren min, hvilken retning sykdommen vil ta.
- Jeg prøver å ikke grave meg ned i dette, forsøker å se muligheter og fokusere på det jeg kan greie. Jeg syns jeg er ganske flink til det.
Det forskes nå på MS over hele verden, mer intenst enn noen gang. MS-gener identifiseres, stamcelleteknologien utvikles, et medikament som øker ganghastigheten er på trappene. Lar du deg rive med?
- Jeg går jo ikke og venter på gjennombruddet hver dag, det ville blitt slitsomt. Men jeg følger med. Kommer det noe jeg kan ha nytte av, så vil jeg vite om det.
- I mellomtiden skal jeg leve så godt jeg kan, og tenke minst mulig på MS.
