Feriereiser og utgifter til ledsager

11.02.2005 11:09 - Turid Hesselberg, MS-forbundet i Norge

De samlede utgiftene til ledsager blir ofte betydelige, og dersom den enkelte alene må betale for utgifter til ledsager, blir ferieturen svært kostbar. Så kostbar at mange ikke kan tillate seg dette, og det blir et uoppnåelig gode. For andre vil slike utgifter til ferie gjøre alvorlige innhugg i privatøkonomien og innebære en vesentlig reduksjon i mulighetene for livsutfoldelse resten av året. Med en ordinær uføretrygd, relativt høye boutgifter, egenandeler og behov for ledsager på reise, blir utgiftene for enkelte vanskelig å bære.

Rett til tjenester og betalingsregler

Etter sosialtjenesteloven § 4-3 har den som ikke kan dra omsorg for seg selv eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål krav på hjelp etter § 4-2, bokstav a - d. Dette omfatter blant annet praktisk bistand og opplæring og støttekontakt. Hvilke formelle rettigheter som knytter seg til disse tjenestene når en person ønsker å reise på ferie, ser ikke ut til å være avklart. Tjenester i forbindelse med ferieopphold er ikke nærmere omtalt verken i loven eller i merknadene til denne.

For praktisk bistand og opplæring gjelder regler om egenbetaling. Dersom bistand under ferie gis som praktisk bistand etter sosialtjenesteloven, vil egenbetaling for selve tjenesten være regulert i betalingsreglene i forskrift om vederlag for sosiale tjenester. Forskriften er blant annet gitt med hjemmel i sosialtjenesteloven § 11-2. Denne bestemmelsen åpner for at kommunen kan pålegge den som mottar tjenester etter loven å dekke kostnadene helt eller delvis. Kostnadsdekningen kan bare kreves innenfor rammen av vedkommendes inntekter, og slik at vedkommende beholder tilstrekkelige midler til å dekke personlige behov. I tillegg kommer at forskriften inneholder enkelte begrensninger i adgangen til å kreve vederlag.

Etter forskriften § 8-2 kan det ikke kreves vederlag for praktisk bistand og opplæring til personlig stell og egenomsorg. Kommunen kan derimot kreve vederlag for hjelp og opplæring i praktiske gjøremål. Utgiftstaket for husstander under 2 ganger Folketrygdens Grunnbeløp (G) er for tiden satt til kr. 150,- per mnd. G er i dag 49.090,-.

Kommunens adgang til å kreve vederlag for utgifter til reise og opphold for ledsager er ikke regulert nærmere. Det er ikke sagt noe direkte om denne type utgifter i den ovennevnte forskriften. Dette er heller ikke omtalt i departementets merknader til betalingsreglene.

Etter min oppfatning har kommunen et ansvar for å tilrettelegge for og yte praktisk personlig hjelp også ved feriereiser dersom den enkelte er avhengig av dette. Å reise på ferie inngår som en naturlig del av livssyklusen for folk flest. Hvis ikke den enkelte med behov for det, får de nødvendige tjenester på feriereiser, innebærer dette en faktisk diskriminering av personer med funksjonshemming som er avhengig av hjelp for å reise noe sted. En for snever tolkning av ordlyden er dessuten i dårlig harmoni med formålsparagrafen i Sosialtjenesteloven § 1-1: Her heter det blant annet at formålet med loven er å "bidra til økt likeverd og likestilling".

Andre formål med loven er å bidra til at den enkelte får ha en "aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre".

Min erfaring i dag er at det er store forskjeller mellom kommunene, men det er de færreste som får dekket utgifter til ledsager samt reise- og oppholdsutgifter.

Jeg ser derfor at sosialtjenesteloven §§ 5-1 og 5-2 kan gi grunnlag for dekning av utgifter til ledsager på feriereiser.

Etter mitt skjønn må søknad om dekning av utgifter til ledsager på feriereiser primært behandles etter § 5-1. Dersom vedkommende fyller vilkårene i bestemmelsen, må utgifter til ledsager på feriereiser anses å være en pliktmessig ytelse.

Sosialtjenesteloven § 5-1 handler om "Stønad til livsopphold". I loven heter det at en person har krav på stønad til livsopphold dersom vedkommende ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Tjenesten er av subsidiær karakter, stønad til livsopphold ytes hvor andre midler eller ytelser, eks. trygdeytelser, ikke strekker til.

Sosialtjenesteloven § 5-1 skal sikre et "forsvarlig livsopphold". Her har departementet uttalt at begrepet "livsopphold" ikke bare omfatter de helt grunnleggende behov. Det heter at livsoppholdsbegrepet også tar hensyn til andre sider med dagliglivet, som "fritid og sosiale behov". Det kan derfor tolkes slik at utgifter til alminnelige feriereiser kan inngå etter en konkret vurdering.

En kan derfor velge å se på det som at ferie gjennomgående vil være en fritidsaktivitet av stor betydning for den enkelte. Som for andre mennesker vil muligheten for å kunne reise på ferie, som en avveksling i hverdagen, bidra positivt til den enkeltes livsutfoldelse og følgelig den enkeltes livskvalitet.

Dersom man søker om å få dekket utgifter til ledsager, har kommunen en plikt til å behandle søknaden. Den enkeltes behov må vurderes konkret i forhold til de utgifter vedkommende opplyser å ha i forbindelse med søknad om stønad. For å ta standpunkt til om søkeren har rett til ytelser etter § 5-1, må det i hver sak foretas en konkret vurdering av søkerens økonomiske situasjon.

I Rundskriv I-45/98 sier departementet følgende:

Sosialtjenesteloven § 5-1 gjelder for funksjonshemmede på samme måte som for andre. Personer med fysisk eller psykisk funksjonshemming vil ofte ha trygdeytelser som dekker livsopphold og særlige kostnader knyttet til den aktuelle funksjonshemming, men den konkrete situasjonen kan være slik at trygdens ytelser ikke strekker til. Søkerens behov skal vurderes individuelt. Det at en person er funksjonshemmet er ikke i seg selv grunnlag for å avslå eller tilstå ytelser. En person med fysisk eller psykisk funksjonshemming kan imidlertid ha særlige behov for hjelp som andre søkere ikke har.

Kommunen må fatte formelt vedtak. Vedtaket skal inneholde en begrunnelse dersom det gis avslag eller det innvilges mindre enn det søkes om. Vedtaket kan påklages til Fylkesmannen.

I den utstrekning ledsagerutgifter dekkes i dag, gjøres dette gjerne under henvisning til sosialtjenesteloven § 5-2 "Stønad i særlige tilfeller". Bestemmelsen er ment å skulle fange opp ulike behov for hjelp som ikke dekkes gjennom "stønad til livsopphold" etter § 5-1. Stønad etter § 5-2 er ingen pliktmessig ytelse, men en ytelse som kan gis dersom vedkommende trenger det for å tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Bestemmelsen kan være aktuell der dekning av ledsagerutgifter in den konkrete sak ikke vurderes som en pliktmessig ytelse etter § 5-1.

Slik som regelverket er i dag er det både uklart og ufullstendig. Dette leder til en ulik praksis rundt om i kommunene. Mange ganger synes det å være tilfeldig og i hvilken utstrekning kommunen tilrettelegger for å yte tjenester under ferieopphold.

Slik er situasjonen i dag, men MS-Forbundets mål må være å jobbe for en lovregulering som sikrer den enkelte muligheten til å reise på ferie med nødvendig hjelp, uten at de økonomiske byrdene ved dette blir for store, og at det blir en mer ensartet praksis fra kommune til kommune.