Fra rullestolen til Barentsburg

16.06.2006 13:37 - Olav Førde, MS-forbundet

Dypt inne i Telemarks skoger bor verkstedeier og elgjeger Asbjørn Rønning (60). Han har hatt MS siden 1984. De siste seks årene har han sittet i rullestol. Han har fått lammelser i en hånd og må ha hjelp til å spise.

- De tvangsforer meg med graut, sier Asbjørn.

Kona protesterer og serverer høye smørbrød av dansk kvalitet.

Asbjørn har kjørt snøscooter i mange år, men nå er det slutt. Børsa kan han heller ikke holde lenger. Den gamle seterbua på fjellet er blitt ubrukbar, dørterskelen er for høy. Langsomt, men sikkert har den rike naturen som omgir Asbjørn i Gransherad blitt mer og mer utilgjengelig.

- Jeg har alltid drømt om Svalbard, sier Asbjørn.

Svalbard, der det nærmest er en naturlov at man skal klare seg selv. Der isbjørnen er fredet og pensjonisten bannlyst. Midt i blinken for en rullestolbruker.

- Nei, jeg innså at toget var gått, det var ikke mulig for meg lenger, forteller Asbjørn.

Men så kom Mari Bergen fra nabogrenda Tinnoset inn i bildet. Hun nektet å godta det umulige, skaffet snøscooterfører, slede og hjelpepleier og dro på testtur i Telemarksfjellene. Det fungerte fint, og noen måneder senere landet de i Longyearbyen. Asbjørn ble spent fast på en slede, sambandet fram til scooterføreren ble testet og så bar det av gårde ut i isbjørnens rike.

Noen hundespann ble passert, villreinen skvatt unna.
Etter sju mil gjennom lange, flate daler, dukket Operafjellet fram av snødrevet. Kort etter svingte de opp foran hotell Barentsburg. Asbjørn ble båret inn, og var fornøyd med oppmerksomheten han fikk.

- De hadde nok aldri sett en sånn som meg der før.

Så var det ut på scooteren igjen og full fart tilbake mot Longyearbyen. Underveis stoppet de ved en fangsthytte og speidet etter isbjørn.

- En stund var jeg redd de skulle legge meg ut som åte, sier Asbjørn.

Etter 16 mil og nesten like mange timer, var de tilbake på hotellet i Longyearbyen. På såkalt handikap-rom med badekar og lav seng. Men problemene ble løst etter hvert som de dukket opp. De er praktisk anlagt på Svalbard. Verre da, på flyplassen i Tromsø. Der var det tollkontroll og alle fikk beskjed om å gå ut av flyet.

- Jeg går ikke på kommando, sa Asbjørn.

Nede på Gardermoen påsto han at han ville snudd på timen - hvis det var opp til ham - og dratt opp igjen.
Vel hjemme i Gransherad sov han i 14 dager.

- Brukte alle mine krefter

Asbjørn Rønning innser at Svalbard neppe blir noe vanlig reisemål for personer med MS.
- Det spiller ingen rolle hvor man drar bare man setter seg mål.

Ikke alle kan stille med et hjelpeapparat som Asbjørns. En lommekjent snøscooterguide og en hjelpepleier som begge søkte seg fri fra jobb uten kompensasjon for å hjelpe Asbjørn å realisere sin drøm.
Likevel skal det både mot og sterk vilje til for å gjennomføre en slik tur når man er så funksjonshemmet som Asbjørn Rønning er.
- Jeg var totalt utslitt da jeg kom hjem. Man mobiliserer det man har av krefter, og det kjølige klimaet på Svalbard hjalp meg til å holde koken. Men jeg brukte absolutt all energi, sier Asbjørn.
Som var en lykkelig mann på Svalbard. Men som tror at det som skjer i hverdagen i lokalmiljøet likevel er viktigere. Asbjørn forteller om nettverk, om samhold i den lokale MS-foreningen, om møter med hyggelige bygdefolk. Men han husker hvordan han slet med å vise seg i rullestol første gang. Og fortsatt hender det en sjelden gang at folk han kjenner brått skrår over på den andre siden av gaten når han kommer kjørende.
- Jeg vet hvor vanskelig det er for mange å akseptere sykdommen, hvor vanskelig det er å sette seg i rullestolen, trille inn til kjøpesenteret og møte folk. Folk må ta den tida de trenger, men jeg har ikke angret på at jeg viser meg som den jeg er.
- Livet er ikke over selv om man blir så handikappet som meg, sier Asbjørn, og lar scooterfører Knut Bergen få siste ordet.
- Nå vet jeg hva som kreves for å få Asbjørn ut. Til vinteren henter jeg ham med sleden, og så drar vi ut og pilker.