Å leve med MS

06.03.2007 15:01 - Olav Førde, MS-forbundet

Av Elisabeth Riise, journalist i Vigga, lokalavis for Nord-Gudbrandsdal

LESJA: - Å være likemann betyr å være i lik situasjon, og på den måten ha forutsetning til å forstå, sier Marit Våge. Hun har selv hatt MS i 12 år, og vet hvor forferdelig vanskelig det kan være å akseptere diagnosen.
- Vi som er likemenn er tilgjengelige for de som trenger noen å snakke med, enten pårørende eller den som har fått diagnosen. Vi har ingen fasit, men har selv erfaringer som gjør at vi kan forstå, og vi vet noe om hvilke problemer som kan være vanlige, sier Marit.

Et blodslit

Marit vet hvilket mareritt mange blir kastet ut i den dagen de får MS-diagnosen, for hun opplevde selv at livet ble snudd helt på hodet. Hun tror det er vanlig at man ser for seg det verst tenkelige.
- De første seks årene etter jeg ble syk var helt grusomme. Jeg brukte alle mine krefter på å skjule det. Og jeg nektet å godta det, samtidig som MS-diagnosen opptok hele meg. Jeg klarte blant annet ikke å lese bøker eller leve meg inn i filmer, for hodet var på en måte helt fullt av tanker omkring situasjonen min, forteller Marit. Hun er åpen på hvor deprimert hun ble i disse første årene, og hun forteller at depresjon er en vanlig reaksjon hos de fleste som får MS.
- De første seks årene var rett og slett et blodslit, sier hun.

Høye terskler

Marit kan forteller om mange høye terskler som hun har kommet over en etter en.
- Den største terskelen var å innse at jeg faktisk var syk og at dette var noe jeg bare måtte forholde meg til. Deretter var det en terskel å begynne med krykker og på den måten bli synlig. Så var det en stor terskel å begynne med rullestol. Å ta imot medikamentell hjelp for depresjonen var en annen enorm terskel, forteller Marit. Hun føler at MS fillerister selvbildet man har. Marit sier at det å gå fra en rolle som friskt, ressurssterk, vellykket, til det å være syk og ha et handicap, er ufattelig tøft, og utrolig vanskelig for de aller fleste.

Kognitive vansker

Det er vanlig at mennesker med MS får en del kognitive vansker, og dette kan være et stort problem for mange fordi det ikke er synlig. Marit har selv en del vanskeligheter med det, og hun illustrerer det ved å fortelle en liten historie.
- Alle små barn viser sin alder ved å holde opp fingrene når de får spørsmål om hvor gamle de er. Med de kognitive vanskene jeg har så kan dette bli trøblete, fordi jeg plutselig kan slite med å huske hvor mange fingre vi faktisk har på en hånd. Dette kan virke uskyldig, men det er slitsomt å bruke lang tid på alt, sier Marit.

Å kunne le

- MS er alvorlig, og det tar lang tid før man kan le av episoder eller ha galgenhumor omkring sykdommen, sier Marit. Hun tror likevel at det er bra dersom man etter hvert kan le. Selv skildrer hun episoder med humør og smil. Som da hun tok en "Notting Hill" med Lars Kvam. Det vil si at han bar henne opp trappa for at hun skulle kunne komme på besøk til Gail. Eller når hun med stolthet forteller om alle små-gutter som synes hun har en stilig rullestol.

Jobben er viktig

Marit føler at hun nå mestrer både hverdagen og det å leve med MS.
- Det har vært viktig å klare seg selv. Jeg bor i egen leilighet hjemme på Traasdahl. Dette er mulig på grunn av gode hjelpemiddel og brukerstyrt assistent. Det at jeg kan kjøre egen bil er også ufattelig viktig. Jeg er stolt over å kunne kjøre bil, dessuten gir det meg frihet. Jeg er også stolt over rullestolen min. Mobiltelefonen er viktig for meg, men mest av alt betyr det mye å fremdeles kunne jobbe, sier Marit, som arbeider på Dovre bibliotek. Hun mener at følelsen av å mestre er avgjørende.
- Det er mye mestring i å be om hjelp, og så lenge du føler at du mestrer er det mulig å ha det bra, sier Marit, som selv føler at hun har kontroll.

Oppleve mest mulig

Marit forteller at hun er full av livslyst og er opptatt av å oppleve mest mulig.
- Jeg har for eksempel ikke orket tanken på at katten vår skulle få kattunger, men nå tenker jeg: jo det skal vi jammen ordne, tenk for en opplevelse det blir da, sier Marit. Hun har sluttet å tenke på alle begrensingene og begynte nylig i sangkor og beviste da for seg selv at det var fullt mulig.
- Jeg har ikke tid til å vente på alt mulig. Når det var som kaldest nå i vinter var det ikke alltid like lurt at jeg dro ut. Heisen ned fra leiligheten er litt risikabel i kaldt vær, og det samme er heisen i bilen. Men jeg kan ikke sitte inne å vente på godt vær. Jeg vil leve nå, og dessuten er det så mye å glede seg over, avslutter Marit.