Fikk diagnosen i posten
Stein Helliksen (42) var som mange andre i full jobb og opptatt av familie og barn. Han trente regelmessig og holdt seg i form. Så kom jula 1998. Da fikk han MS-diagnosen i posten.
24.01.2007 09:41 - Olav Førde, MS-forbundet
- Litt av en julepresang, sier Helliksen.
Han hadde merket at noe var galt. Blant annet hadde han hatt lammelser i deler av kroppen. Likevel kom diagnosen som et sjokk.
- Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Verken når det gjaldt familie eller jobb. Jeg gikk og grublet, hadde mange spørsmål, men det skal litt til å ta kontakt med sykehuset. Jeg vet jo at de har det travelt.
- Det ble et tungt år, ja. Humøret svingte voldsomt.
Så kom han med på et informasjonskurs for nydiagnostiserte i Hakadal. Her fikk han vite om medisinering, trening, trygd, arbeid, forskning og kosthold.
- Det var ganske intenst. Min lykke var at jeg ble kjent med en kar som inviterte meg med på møte i lokalforeningen.
Her ble Helliksen spurt om å delta i en likemannsgruppe. Han tok mot til seg og svarte ja. Gruppen besto av tre kvinner og to menn pluss likemannen.
- Det første vi gjorde var å undertegne en taushetserklæring. Så kikket vi litt nervøst på hverandre. Én begynte å fortelle om seg selv. Og så var vi i gang.
Jeg hadde aldri trodd at fem fremmede mennesker av forskjellig kjønn og alder, kunne snakke så åpent og utvunget med hverandre, forteller Helliksen. Etter hvert ble også ømtålige temaer tatt opp.
- Sex og samliv, psykiske problemer - det var ikke flaut i det hele tatt. Faktisk kan det være lettere å snakke om slike ting med likesinnede enn med nær familie og venner, sier Helliksen.
Informerte alle på jobben
Han fikk råd og inspirasjon på flere områder. Blant annet kalte han sammen hele avdelingen på jobben og informerte alle om sykdommen.
- Det var en lettelse. Jeg hadde jo rota og surra en del. Folk lurte nok på hva det var med meg.
I dag har arbeidsgiveren tilrettelagt alt på beste måte. Helliksen har gått ned til 50 prosents stilling og fungerer godt i jobben.
- Det er jo en del såre punkter hos oss med MS. Jeg opplevde at jeg i likemannsgruppa kunne prate fritt også om det vanskeligste. Jeg fikk en kraftig dytt videre, sier Helliksen.
Som nå er skilt, weekend-pappa og bor i Oslo. Men han holder seg til Romerike lokalforening, samholdet der vil han ikke miste.
Han har begynt i en svømmegruppe i lokalforeningen, der 8-10 personer møtes for litt trening og god mat etterpå.
- Jeg merker at jeg åpner meg på en helt annen og mer utvungen måte nå enn tidligere. Det er lett å utveksle erfaringer og gi og ta imot råd og tips.
Helliksen skulle ønske han hadde blitt informert om likemannsordningen tidligere, kanskje allerede mens han var på sykehuset.
- Hvis jeg hadde blitt satt i kontakt med en likemann kort etter at jeg fikk diagnosen, er jeg sikker på at det første året ville blitt langt mindre tøft og vanskelig enn det ble, sier han.