- Jeg forsto ikke hva som skjedde
Først da jeg ble med i en likemannsgruppe for pårørende, skjønte jeg hva som skjedde med min kone. Det var som en åpenbaring!
24.01.2007 10:14 - Olav Førde, MS-forbundet
Alf Mønnesland er i dag likemann for pårørende til personer med MS. Hans kone fikk diagnosen i 1983. For fire år siden forverret sykdommen seg, og hun ble lagt inn på sykehus. Der ble hun liggende i flere måneder. Mønnesland fikk lite informasjon. Hjelpemidler ble anskaffet og tilpasninger gjort i huset uten at Mønnesland ble tatt med på råd.
- Helsevesenet er for de syke, de pårørende må greie seg som best de kan, sier Mønnesland.
Han tror helsevesenet har mer kunnskap enn de formidler.
- Det handler om tid og anledning, men også om holdninger, tror Mønnesland.
Etter at kona kom hjem, merket han at hennes reaksjonsmønster hadde endret seg.
- Hun reagerte annerledes enn tidligere. Det var mye jeg ikke forsto.
Alf Mønnesland tok til slutt kontakt med en likemann for pårørende i MS-forbundet. Det ble etablert en gruppe på fem pårørende.
Andre hadde opplevd det samme
- Vi forsto hverandre med én gang. Det var som en åpenbaring! Plutselig kjente jeg igjen de reaksjonene hos min kone som jeg hadde gått og grublet over. Det var andre som hadde opplevd det samme.
Men kognitive forandringer var bare noe av det som ble tatt opp på møtene, opplyser Mønnesland. Praktiske problemer, rettigheter og effekten av forskjellige hjelpemidler var andre tema.
- Likevel, det viktigste var å få bearbeidet følelser og tanker vi gikk med. Det ble en stor opplevelse for oss alle.
Leger og psykologer kan mye om dette, men de mangler det viktigste, mener Mønnesland.
- De har ikke vært der selv!
Mønnesland tror heller ikke at det alltid er så lett å gå til slekt og venner med sine bekymringer. Han anbefaler likemannsordningen på det varmeste og oppfordrer pårørende til å ta kontakt med ham.
- Jeg kan forstå at folk nøler. Dette er jo ofte sårt og intimt. Men ta en telefon, så avtaler vi møter etter hvert, oppfordrer Mønnesland.
- Jeg har i hvert fall aldri angret på at jeg tok skrittet.
