- Min pappa kan ikke stå og heie på FFK

4_205_0.jpg
Marie Brudevold.

Faren til Marie har MS. En stund trodde hun alle pappaer brukte krykker. Marie har skrevet stil om oppveksten med en MS-syk far.

10.04.2007 09:51 - Olav Førde, MS-forbundet

Marie Brudevold er 16 år og går første året på Glemmen videregående i Fredrikstad. Hun går på medielinja og har skrevet stil om sin far. Den ble så bra at den kom på trykk i Fredrikstad Blad og ukebladet Familien. TV Norge har også vært på døra hjemme i Gressvik.
Marie skriver om oppveksten med en MS-syk far. Om fotball, sykkelturer, krykker, fortvilelse og skader.
Marie sier til MS-bladet at andre ungdommer som har foreldre med MS, godt kan ringe til henne hvis de trenger likesinnede å prate med.

Her er Maries fortelling:

Når pappa visner

5_302_0.jpg
Marie og Finn Brudevold.

Jeg var seks år gammel da pappa fikk de første symptomene. Jeg husker fint lite fra den tiden, men det er enkelte ting jeg ikke glemmer.
Jeg husker for eksempel at pappa og jeg var på sykkeltur, og at vi måtte leie syklene våre opp en bakke. Der vi gikk og leide på syklene, la jeg merke til at pappa dro litt på det ene benet sitt. Jeg husker at jeg spurte hva som var galt. Svaret husker jeg ikke, men pappa smilte iallfall og jeg tenkte ikke mer på det.


Krykker

Etter hvert som tiden gikk, og pappa måtte begynne å gå med krykker, syntes jeg det var kjemperart å se andre pappaer gå rundt uten krykker. Jeg var blitt så vant til å se pappa, at jeg faktisk klarte å tro at det å gå med krykker var mer alminnelig enn det å gå uten.
Det tok ikke så lang tid før jeg forstod at det var omvendt.
En annen ting jeg husker er at pappa og jeg var ute i hagen og sparket ball til hverandre. Jeg hadde sparket ballen til ham, og ventet på å få den tilbake. Han tok fart med benet og sparket til. Men ballen lå like stille. Pappa hadde truffet krykken sin i stedet, og falt rett ned på gresset. Vi lo så vi gråt.

Påvirker alle

I skrivende stund er det ti år siden pappa fikk diagnosen MS, eller Multippel Sklerose. Man skulle tro at den eneste som blir rammet i en familie med sykdom, er pasienten selv, men s