- Rullestolen gir meg frihet
Jeg gruet meg til å møte hele lokalsamfunnet 17. mai i rullestol for første gang. Men fordi jeg brukte stolen, orket jeg å være med der ungene var. Det var viktigere.
27.09.2010 12:14 - Olav Førde, MS-forbundet
Lars Flikkeid (50) fikk diagnosen for 13 år siden. Da hadde han bestilt tre ukers ferie til USA med kone og tre barn. Han brukte stokk og kunne gå en kilometer. Men da var han også tappet for krefter.
- I USA skulle vi farte mye rundt. Jeg visste det ville bli fysisk anstrengende. Og jeg ville ikke være bremsekloss. Derfor lånte jeg en rullestol av en ergoterapeut på Strømmen. Jeg satte meg i stolen for første gang bare én uke etter at jeg fikk diagnosen.
Og han hadde stor nytte av den. Også fordi han og familien slapp forbi alle køer og kom rett inn overalt.
- Amerikanerne var veldig positive og hjelpsomme. Ikke skulle vi stå i kø. Vi brukte bare én dag på å gjøre hele Disneyland!
- Jeg gruet meg
Men Lars har også grått over tanken på å havne i rullestol.
- Bare hør på ordbruken. Rullestol er noe du havner i, eller blir lenket til. Da sitter du godt fast.
- Det er jo ikke sånn, rullestolen gjør deg tvert i mot i stand til å leve et friere liv.
Han innrømmer at han gruet seg til å møte naboer, venner, ungenes lærere og foreldre for første gang i rullestol. Det skulle skje en 17. mai for mange år siden. Nå ville alle se ham. Han visste at hvis han skulle orke å være med ungene rundt på de forskjellige aktivitetene og komme seg fra sted til sted for å vinke til dem i toget, så måtte han bruke stolen. Og da valgte han det.
Han fikk noen spørsmål og kommentarer. (Hva har skjedd med deg, 'a? Nei nå har det gått rett vest!!) Men det ble ikke så ille som fryktet. Noen uker senere møtte han en av 17.mai-feirerne igjen.
- Da brukte jeg ikke rullestolen, og han utbrøt - åh, så bra du er blitt!
Lars bruker stolen til avlastning slik at han orker gjøre det han selv ønsker. Med ungene på aktiviteter, med kona på turer, på kjøpesenteret og i jobbsammenheng. Han kunne ha strevd seg rundt med stokk, men da ville han raskt brukt opp all energi.
- Det er klart det er stigmatiserende å sitte i rullestol, og du kan få mange merkelige reaksjoner. Da jeg besøkte en tidligere arbeidsplass i rullestol for første gang, forsvant en av kollegene mine inn på kontoret sitt, lukket døra og ble der!
- Jeg kan ikke ta hensyn til sånt. Jeg tar ansvar overfor familien min og mennesker jeg er glad i og gjør det jeg mener er best for dem.
- Rullestolen er ikke min identitet, like lite som skoa mine er det.
Lars mener det er viktig å ta styringen selv. Han bestemte seg for at han ville ha en "aktiv" rullestol som skulle være lett å trille, lett å løfte og samtidig sterk og stabil. Han fikk tips av en venninne som har tatt gull i paralympics (!), og valget falt på en svart Panthera. Den veier 10-12 kilo og har fast ramme. Den kan han enkelt dra etter seg når han møter hindringer, og det er lett å løfte den inn og ut av en stasjonsvogn.
Han skaffet seg også en elektrisk terrenggående rullestol (såkalt Trax), en ekstra innestol og tilpasset bil med heis slik at han får stolene med seg - alt gjennom Navs hjelpemiddelsentral. Han kjører Traxen ved siden av kona når hun er ute og trener til maraton, de kan ta skogsturer sammen, han drar og handler alene.
- Jeg er helt selvstendig og ikke avhengig av noen.
Lars tror det er viktig at man møter hjelpeapparatet offensivt og står på sine ønsker.
- Ta kontroll, si at den og den stolen vil du ha, ikke innta offerrollen og vent på at de kommer dumpende med et hjelpemiddel.
- Løpet er ikke kjørt selv om du må bruke rullestol. Løpet fortsetter fordi du tar kontroll og skaffer deg frihet.
