Hopp til hovedinnholdet

HVORFOR???????

Man sier ofte, livet tar og livet gir- men hvorfor?- og hvordan skal  det takle. MS diagnostisert selv og så plutselig også pårørende for MS diagnostisert sønn.

Livet gir mange utfordringer og innimellom tenker en, det er godt man ikke vet alt man skal igjennom og helst takle på en fin og god måte.

Til tross for en enorm forskningsinnsats er det ingen som vet nøyaktig hva som utløser MS.  Mange faktorer har vært vurdert, men årsakene er fortsatt ikke endelig avklart.

Selv om det finnes hypoteser om at virus kan være utløsende for MS finnes det ingen pålitelige vitenskapelige bevis for at noen spesielle virus forårsaker tilstanden.  Forskere er i dag overbevist om at MS mest sannsynlig er utløst av en kombinasjon av faktorer. Noen personer ser ut til å være mer genetisk disponert for MS enn andre.   Mest sannsynlig er ikke tilstanden i seg selv arvelig, men disposisjonen går igjen i genene.  Når slike individer blir utsatt for spesielle, foreløpig ukjente miljøfaktorer, kan MS bli utløst.  Spørsmålet om MS er arvelig eller ikke, er viktig spørsmål, siden sykdommen ofte rammer unge kvinner i en alder der de planlegger familie.  Risikoen for at barn( av personer med MS) også kan få MS, er bare ubetydelig høyere enn for befolkningen generelt.  Hvis bare en  av foreldrene har MS, er risikoen lav.  Alt dette og mere til, som jeg selv hadde blitt fortalt, var noe av det jeg fortalte mine barn, når jeg selv ble diagnostisert på midten av 90 tallet.  Mine barn var da i sin beste ungdom og livet lå foran dem med alle sine krav og alle sine tilbud.   Selv hadde jeg, etter lang tid med diverse symptomer,  vært gjennom tanker om alt fra livstruende diagnoser til tanker om at er jeg blitt tullete, eller er jeg  rett og slett hadde blitt hypokonder, jeg som bestandig hadde vært aktiv innen både idrett og det sosiale livet, og nå plutselig gikk fullstendig i stå.  Men ungene mine, som uansett, alder, alltid ville trenge en mamma, som  kunne være der både for dem og ikke minst med dem i livets lange skole,  ga meg kraften til å "fortrenge", ta tak og ikke minst satse og gjøre det jeg maktet.  Sånn sett,  var det greit å få navn på ting, selv om det tok tid, grunnet omstendigheter som ikke burde vært der.  Perioden som jeg hadde gjennomlevd, preget av usikkerhet  når jeg ble konfronterte en med forskjellige  symptomer som oftest var usynlige for andre, lett var det ikke.

Når sønnen min, la oss kalle han Ole,  begynte å fortelle meg om plager han hadde, fortvilelsen han viste og ikke minst alle diagnoser fra venner og andre, grep redselen meg, men si noe om mine  verste anelser, nei det ville jeg ikke, ikke før han gjentatte ganger fortalte om andre plager, det var vanskelig å prate med, selv mamma om, skjønte jeg at her må det handles og som jeg forklarte han, vi får kontakte din fastlege og fortelle alt som det er, og med bakgrunn i min diagnose, be om/forlange at du kommer til nevrolog.  Da begynte ballen og rulle, og når han da etter en  tid forteller mamma at allerede 2 år tilbake hadde han vært hos nevrolog,  men aldri hørt noe, så da antok han at ting var slik det skulle være - da våknet mamma.

En uke senere, etter lange dager på nevrologisk avdeling, fikk vi " dommen"  Diagnosen var MS. Sjokk, etterfulgt av benektelse, dette kan ikke skje oss, frykten til Ole og også min egen var dominerende, vi visste jo ikke en gang akkurat hva vi burde være redde for.Nå var det viktig at mamma, viste seg rolig og positiv, uansett,  for meg var det viktig for å holde meg oppegående. Det å selv være diagnostisert, for så i løpet av en uke også bli nær pårørende, var ikke lett å takle.-  Lettere var det nok ikke for Ole, hvor frykten var en dominerende faktor,  spesielt fordi han ikke vet akkurat hva en bør være redd for, eller om det er noe å være redd for. Frykten kan imidlertid  ødelegge livskvaliteten i enda større grad enn selve MS-symptomene. Frykt, angst, sorg og depresjon  og ikke minst "Hvorfor skulle dette skje meg, har ikke jeg hatt nok?"Tanker som plaget Ole, som igjennom sitt liv har hatt flere utfordringer  enn sine jevnaldrende, hvorfor skulle dette også ramme den 30 år gamle mannen, som nylig hadde gått til anskaffelse av egen bolig og jobbet døgnet rundt for å komme noenlunde ut økonomisk. Tanker som gjorde utrolig vondt for mamma også, og som i mammas sinn - stadig var tilbakevendende. Hvorfor og hva skjer? Før eller senere vil vi nok godta at diagnosen er der,  vi vil nok akseptere den, men å akseptere betyr ikke det samme som å gi opp eller gi tapt, her er det viktig for mamma nå å støtte Ole,  lytte når han selv ønsker å snakke, forsøke å kunne svare på alle spørsmål som dukker opp , på en god og ærlig måte, og ikke  minst - la det være Ole som dirigerer, når og hva  han ønsker å prate om.  Forklare at tilpassingen til et liv med MS går trinnvis,   støtte han i å ta kontroll over livssituasjonen sin, og faktisk Ole du må nå selv gjøre hva du kan for å leve så godt som mulig med sykdommen. Det er ikke sikkert livet ditt, vil bli så mye anderledes enn din bror eller dine  venners, og en ting vet du helt sikkert, mamma-broren din og dine andre nære, vi er der for hverandre alle sammen. Ole du har vært heldig, du er raskt kommet i gang med bremsemedisin, men det er viktig å vite at anfall fremdeles kan forekomme, og at du ikke umiddelbart kan se effekten av behandlingen, selv om du tar medisinen din.  Men det innebærer ikke at medisinen mangler effekt!  For å oppnå best mulig effekt, er det viktig at du fortsetter å ta medisinen regelmessig, slik du har blitt foreskrevet, på tross av at det kan oppstå anfall(shub) av og til, det er viktig at du fortsetter for du tar en bremsemedisin, og forskningen går for fullt,  sammen skal vi stå på.  En annen ting du også skal huske, du har MS sykepleieren du alltid kan snakke med, og et kan være mye lettere enn med dine nære, når det gjelder personlige ting. Lev livet ditt Ole, slik du alltid har gjort, det finnes ikke begrensninger - bare utfordringer, og uansett Ole, vi er der for deg og med deg i alle situasjoner og for oss er du alltid, den Ole som vi alle er så utrolig glad i.

Nå er vi både diagnostiserte og  nære pårørende, begge to - sammen skal vi greie de to "tunge"oppgavene, vi har blitt"tildelt", Ole-nå er det opp til oss, la oss sammen kjempe, støtte og styrke hverandre.

Glad i deg, klem fra mamma.

Lokallag

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.