Hopp til hovedinnholdet

Kunsten å stave seg fram

Litt galgenhumor om stavgang for alle, uansett; Kunsten å "stave seg frem"

Høsten har i likhet med de tre andre årstidene sine fordeler og ulemper. Etter en sommer som har overgått det meste, dette året, gjaldt det væte og ikke varme, er det nesten som om høsten med sin friske vind føles mer velkommen enn vanlig. Det kjennes deilig at luften blir klarere og friskere, og de utslitte gummistøvlene og regntøyet kan byttes ut med favorittbuksen og fleecejakke.
Blant alle mennesker, ikke bare vi som har MS, er meningene delte om det er godt med varme eller ikke. For noen er temperaturer over 18 grader en pest og en plage, for andre er det helt omvendt. Jeg for min del elsker varme og ser med skrekk på termometeret når kvikksølvet kryper ned mot 10 plussgrader. Det er sånn cirka der jeg må hente frem spesialvottene mine for arktiske ekspedisjoner - fingrene mine tåler nemlig ikke lavere temperaturer. De blir kritthvite fra knokene og ned, og jeg får kun liv i dem igjen med skåldhett vann. 10 grader er en ganske vanlig temperatur i vårt langstrakte land, og jo visst, det føles litt dumt å gå rundt med votter store deler av året. Men hva kan jeg gjøre? Fingrene mine får nesten frostskader.
En annen fordel med høsten er at det mørkner ute. Ingen, nesten ikke du selv engang, legger merke til at du ikke vasket vinduene i vår, og ingen, unntatt de du møter på nært hold, ser at du har begynt å gå med staver. Mange synes jeg er UUUUUTROLIG teit som går med staver og ikke krykker, og til og med de spesialdesignede gåstavene med pigger. på. Det er pensjonister og veltrenede som skal gå med slike gåstaver, ikke andre, og MS er ingen unnskyldning ifølge dem. Men jeg tenker som så: Å ha MS er nesten som å være pensjonist. Det er lov å gå på toalettet litt oftere enn før, ta ting litt mer med ro, gå litt saktere - unngå løping, tenke mer på seg selv og godta at man trenger litt mer hjelp i livet enn tidligere, det er her stavene kommer inn. Den farten jeg får med stavene, får jeg ikke til uten dem.( her snakker vi ikke om tempo, men bevegelse).  Det er helt og holdent stavenes fortjeneste. Uten den støtten de gir meg, ville jeg ikke våget å gå så "fort", kanskje ikke gå så mye i det hele tatt. Jeg er ganske enkelt redd for å falle, og hvilken "pensjonist" er ikke det? Et annet poeng med stavene er at jeg føler meg trygg når det er mørkt. Hvis noen skulle finne på å angripe meg, er skistavene, med spiss og det hele, et skikkelig forsvarsvåpen. Hvis så skulle skje, er ikke gummiknotter på stavene så mye å samle på.
Jeg er overbevist om at stavgang er en god måte å trene hele kroppen på, og at det er derfor det nå blir stadig flere som "staver seg frem". For det kan vel ikke være slik at alle stavbrukerne har MS og bruker stavene for å holde balansen?

Med vennlig hilsen, og ønske om en god høst, fra Hadeland Ms forening

Som samtidig tør be om at dere tenker på oss via grasrotandelen - det vil kunne hjelpe flere til å få skaffet seg staver, i vår forening, og trening er noe vi trenger.

ORGANISASJONSNUMMER MS-FORENINGEN =  993 613 096.

Lokallag

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.