Med fire barn og MS
Glad og trygg drog Ingfrid Farestad Skofteland fra Mandal til sin første ultralydundersøkelse i fjor sommer, 14 uker ut i sitt tredje svangerskap. Hun og ektemannen Rune hadde diskutert grundig igjennom om de skulle ta sjansen på å få et barn til. For Ingfrid har i åtte år hatt diagnosen multippel sklerose. Hittil har hun hatt ganske lette symptomer på sykdommen, men begge to vet svært godt at fremtiden med MS er ganske uforutsigbar.
31.03.2005 13:59 - Kari Seland
Så viste ultralydundersøkelsen at hun bar på tvillinger.
- Det var et sjokk å få vite at vi skulle få to barn til. Jeg ble redd, og i lang tid tenkte jeg på sykdommen. Her så jeg to flotte, friske fostre, og reaksjonen min var å bli deppa, lei meg og full av skyldfølelse. For hvordan skulle jeg klare dette og ta meg av fire barn? Det tok flere måneder før jeg kom over sjokket, forteller Ingfrid.
Fra før har Ingfrid og Rune to barn. Iselin er seks og et halvt år og begynner i andre klasse på skolen til høsten. Magnus er to år yngre og går i barnehage. Rune er tømrer, men har i mange år arbeidet i Nordsjøen - tre uker ute, tre uker hjemme. Ingfrid selv er lærer i halv stilling i ungdomsskolen, halvt uføretrygdet.
- Vi ønsket oss barn da vi giftet oss, og jeg ble vel mest paff da jeg fikk diagnosen som nygift. Jeg hadde hatt ett anfall, men følte meg ganske frisk. Og hvorfor skulle ikke også vi ha rett til å få barn? Vi valgte å ta sjansen. Nevrologen min støttet oss. Det viser seg at det er bare positivt for kvinner med MS å bli gravide, det skjer så mye med hormonene i kroppen, forklarte han. Og det eneste permanente symptomet jeg har, er at jeg trekker litt på den ene foten når jeg har gått et stykke, eller når jeg går i trapper. Under graviditeten forsvant dette symptomet også. Nå er det tilbake, men ikke kraftigere enn tidligere, sier Ingfrid.
Som under de første svangerskapene, følte Ingfrid at nevrologen gav henne støtte også da hun bar på tvillingene. Han sa at hun åpenbart har en "snill" MS og oppfordret henne til å se på det positive i å gå gravid.
- Likevel - du har en sykdom som ingen kan vite hvordan vil utvikle seg mens ungene vokser til?
- Jeg kan ikke forholde meg til det, vi har ingen garanti for livet uansett. Jeg kan for den del dø i trafikken i morgen. Vi tok en råsjanse da vi valgte å få enda et barn, og vi er takknemlige for hver dag. Så har vi også fått noen engler av noen barn. Vi er heldige fordi de er både så greie og så samkjørte i lynne og rutiner - sover hele natta, er sultne til samme tid, sier hun.
Tvillingene, Hanna og Thea, ble født 20. desember, seks uker før termin. Selv fikk hun bli en lengre periode på sykehuset enn vanlig. Hun satset på å amme de to, men i samråd med lege og jordmor gav hun opp etter noen uker. Barn som sugde dårlig og stadig pumping av brystene for å få melk nok, ble for slitsomt. Hun ser en klar fordel ved det valget: Nå kan andre lettere avlaste henne med å stelle og mate ungene.
Før hun ble gravid, gikk Ingfrid på betaferon, og hun følte det som en betryggelse. Hun er blant dem som har hatt minimale bivirkninger av medisinen. Etter den korte ammeperioden begynte hun med interferonbehandling igjen.
- Vi har et godt nettverk av familie og venner. Det er en nødvendighet når man velger å få barn i en situasjon som vår. Jeg er hundre prosent avhengig av å få hjelp og er glad vi har så mye familie og et så godt nettverk rundt oss. Både min mor og min svigermor hjelper en masse, og venner som stikker innom, tar et tak, vasker over et golv eller gjør noe annet som trengs. Det er viktig å ta imot all den hjelp en kan få, understreker Ingfrid.
Men en ting er både hun og ektemannen klare på: Rune må finne seg en jobb på land. Halve tida alene med fire barn er mer enn hun tror hun kan makte. Dessuten tar hun sikte på å komme tilbake i skolen igjen, selv om hun regner med å søke om forlenget permisjon. Hun er en av få som underviser i fransk, i tillegg har hun heimkunnskap og KRL - det nye kristendoms- og livssynsfaget.
Foreløpig har hun ikke fortalt barna om sykdommen sin. Ennå er de for unge til å forstå hva den kan komme til å bety i deres liv, både muligheten for at moren kan komme til å bli gradvis dårligere, eller den økte risikoen det kan bety for dem selv at mor har MS.
I mellomtiden planlegger Ingfrid og Rune hvordan de kan legge til rette for et lettere liv. De har begynt å drøfte om de kan bygge ut hennes foreldres hus like ved sentrum til generasjonsbolig, blant annet for å slippe å måtte kjøre barna til mange av de aktivitetene de etter hvert sikkert ønsker å delta i.
- Det kreves mye av foreldre, men jeg er glad unge med MS ikke lenger så ofte får råd av legene at de kan glemme å få barn. Min erfaringer at vi bare må prøve, gjøre det beste vi kan og ikke la mismotet ta overhånd. Men det er viktig at partene forstår at det ikke bare er idyll. Og som sagt: et godt nettverk av familie og venner har svært mye å bety, understreker Ingfrid Farestad Skofteland.
