Hvorfor trenger vi en anti-diskrimineringslov i Norge?

31.03.2005 12:59 - Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

Denne artikkelen skrives både for å informere om den nasjonale underskriftskampanjen som pågår i år, og for å slå i hjel noen myter og svare på noen spørsmål som vi vet mange tumler med. Først et par ord om hvem vi er.
Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen ble stiftet i 2002 for å kjempe for en anti-diskrimineringslov. For oss er det ikke nok å få en lov på plass, men den skal også kunne brukes og være et virkelig effektivt virkemiddel for å oppnå full deltakelse og likestilling. Derfor arbeider vi i tillegg til å samle støtte for loven, med å bygge opp kompetanse og spre kunnskap om hva en slik lov er og kan brukes til.
Ofte blir det sagt at Norge ikke trenger en slik lov, fordi vi har en velferdsstat som ivaretar våre interesser. Det vises da gjerne til USA og advares mot økt individualisering og amerikanske tilstander med dyre rettssaker.

Er det dette vi kjemper for her i Norge? Nei, heldigvis ikke. Problemet med å vise til USA er at der har man sin egen rettstradisjon. Konflikter løses gjerne i retten, og den enkelte får på en måte ansvar for å endre verden selv.

Men en norsk lov mot diskriminering skal ikke føyes inn i en amerikansk rettslig tradisjon, men derimot i vår egen. Ja, for det finnes faktisk en solid norsk juridisk tradisjon på dette området, men det ser ut til at dette ofte blir glemt. Det er hele 25 år siden vi fikk en lov som forbyr kjønnsdiskriminering, Likestillingsloven, og et Likestillingsombud som skulle påse at loven følges. Loven og Ombudet er et sivilrettslig virkemiddel, altså ikke et strafferettslig. Vi har også flere andre lignende sivilrettslige institusjoner som Sivilombudsmannen som har mest makt av alle Ombudene, Forbrukerombudet som fører tilsyn med Markedsføringsloven, Barneombudet og Pasientombudet for å nevne noen.

Over 40 land i verden har nå innført et eller annet forbud mot diskriminering av funksjonshemmede, vi har det i arbeidsmiljøloven. Erfaring fra andre land viser at når forbudet mot diskriminering er hjemlet i straffeloven, er det nesten umulig å få håndhevet diskrimineringsforbudet, fordi terskelen er så høy for å få medhold i en slik sak.

Det som er poenget med et sivilrettslig apparat er nettopp å hindre at saker kommer til domstol, og at folk må ordne opp selv i urettferdighetene de utsettes for. Internasjonal og nasjonal erfaring viser at de aller fleste saker løses enten etter en uttalelse fra tilsynet/ombudet eller etter mekling. Likestillingsloven har kun ført til en håndfull rettssaker gjennom 25 år, og Ombudet mottok nå i januar 2004 den aller første stemning fra en bedrift som ikke vil rette seg etter pålegg fra Klagenemnda. Det er svært viktig at tilsynet/ombudet har sanksjoner til rådighet der prat ikke nytter, dvs. har myndighet til å stanse og rette diskriminerende praksis, og eller kan ilegge bøter.

I debatten blir det også vist til at man når lenger med frivillighet og holdningsendring. Holdningsendring er et evighetsarbeid, for det kommer stadig nye til. Men hvorfor tror vi at det er holdninger som endrer handlinger, og ikke omvendt? Det viser seg at land som lovregulerer næringslivets atferd, kommer lengre når det gjelder å skape et tilgjengelig samfunn enn Norge har kommet. Til tross for at det har vært unison enighet i Norge i snart 40 år om full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede, er det fortsatt et kjempestort gap mellom mål og virkelighet. Dette gis det solid dokumentasjon på i NOU 2001:22 "Fra bruker til borger". Det som har kjennetegnet norsk politikk, er å fordele goder, og vi har en av verdens fremste velferdsstater. Men samtidig kjennetegnes norsk politikk av en styringsvegring som fører til at alle som vil produsere og selge varer og tjenester, kan gjøre som de vil. Derfor stenges store deler av befolkningen ute fra fysiske omgivelser, tjenester og servicetilbud, og ikke minst ekskluderes store grupper fra informasjons- og kommunikasjonssamfunnet. Enorme offentlige investeringer, ikke minst på samferdselssektoren, foretas uten at det tas hensyn til at befolkningen fungerer ulikt, og fører til behov for dyre særløsninger.

Siden Norge både har kunnskap, teknologi og ressurser nok til å fjerne mange av barrierene, er det ikke snakk om å mangle virkemidler. Forståelsen er det heller ikke noe i veien med siden Regjeringen selv har kalt St.meld. nr. 40 (2002-2003) "Nedbygging av funksjonshemmende barrierer". Det viser jo at politikerne vet at det kan gjøres noe med barrierene vi møter. Det er som det slås fast i "Fra bruker til borger", diskriminering, når man unnlater å hindre ekskludering av mennesker. Vi kan ikke tillate at folk utsettes for diskriminering, og ingen vil vel for alvor hevder at rasismen får lov til å blomstre til vi har klart å endre folks holdninger.

Det bør være et tankekors for alle som synes frivillighet er en god strategi, at USA som ofte kalles de frie markedskrefters land, har en atskillig større styringsvilje enn Norge når det gjelder å legge premisser for næringslivet. I USA og i stadig flere andre land, stilles det krav om at produkter og tjenester skal kunne brukes av alle. Og man bruker det offentliges makt som storkunde i markedet til å stille krav av ulike slag i store kontrakter og ved offentlige innkjøp. Slike krav nedfelles i lover, blant annet i anti-diskrimineringslover.
Plutselig endrer næringslivets atferd seg, for hvis ikke, vil man tape verdifulle kontrakter og miste sin posisjon i markedet. Og argumenter om at det blir for dyrt å tilpasse løsninger, forsvinner når det blir dyrere å ikke gjøre det. Det viser seg dessuten at kreativiteten blir stor når det handler om profitt. Når produksjonen først er lagt om etter en standard, blir det dessuten dyrere å avvike fra den. Dette begynner vi så vidt å merke i Norge nå, for det kommer produkter til landet som er laget etter nye standarder i andre land. Men her er motstanden like stor mot regulering og lovfesting av standarder, og troen på at "den gode vilje" vil ordne alt, er utrolig urokkelig. I USA har man skjønt at om man ikke styrer markedskreftene, veltes store byrder over på offentlige budsjetter, og det vil man som kjent ikke ha noe av der borte. I Norge har vi en sosialpolitikk vi kan være stolte av. Men samtidig har vi det vi kan kalle for skattefinansiert diskriminering, som bunner i uviljen til å stille krav på vegne av hele befolkningen ved offentlige investeringer og overføringer, Resultatet er dyre særløsninger som ofte kommer under press når budsjettene skal kuttes.

Stortinget vil i år vedta en lov mot etnisk og religiøs diskriminering som det er stor oppslutning om. Og som følge av at vi nå får behov for enda et sivilrettslig apparat i tillegg til Likestillingsapparatet, foreslår Regjeringen nå å opprette et felles håndhevingsorgan for kjønn og etnisitet. Funksjonshemmede er satt på sidelinjen i denne prosessen.

Som de fleste vet, ble forslaget om en lov mot diskriminering lansert i NOU 2001:22 "Fra bruker til borger" (jf. kap. 21), som en hovedstrategi. Høsten 2002 ble det nedsatt et lovutvalg som skal legge fram sin innstilling neste vår, men vi vet ikke hva de vil komme fram til. Det vi kan gjøre for å få samme vern mot diskriminering som andre utsatte grupper, er å vise at vi vil ha en slik lov ved å skrive under på underskriftskampanjen til Stopp Diskrimineringen og få alle andre vi kjenner til å gjøre det samme.

For å bidra til en god og saklig debatt og øke hver enkelts kunnskapsnivå, har Stopp Diskrimineringen også laget et argumentnotat om de 14 vanligste motforestillingene mot en anti-diskrimineringslov. Vi oppfordrer alle til å skrive under og lese mer på www.stopdisk.no.