MS-medisiner: - Uholdbar prioritering
Sykehusene skal bruke den billigste bremsemedisinen mot MS, selv om den gir klart høyest risiko for antistoffer. Uholdbart, mener Mona Enstad (bildet).
01.03.2011 09:29 - Olav Førde, MS-forbundet
Det kom fram på et møte arrangert av Legemiddelindustrisamarbeidet (LIS) i Bergen nylig. LIS eies av de fire helseregionene. Fem bremsemedisiner brukes som førstelinjebehandling ved attakkvis MS i Norge. Extavia, Betaferon, Avonex, Rebif og Copaxone. De fire første er interferoner, den femte er et glatirameracetat. Extavia og Betaferon har samme virkestoff.
Alle fem har noenlunde samme effekt. Men bivirkninger og brukervennlighet varierer. En bivirkning er dannelse av antistoffer (NABs). De kan ødelegge effekten av medisinen.
Alle medisinene settes via sprøyte av pasienten selv. Brukervennlighet har med sprøytene å gjøre. Noen kommer ferdigfylte og medikamentet kan enkelt "skytes" inn ved hjelp av injektor. Andre medikamenter må blandes og trekkes inn i sprøyten før den settes manuelt.
LIS har innhentet anbud fra fem medisinprodusenter. På bakgrunn av dette og anbefalinger fra en MS-ekspertgruppe, anbefales Extavia (snaue 80.000 kr. per år per pasient) som førstevalg. Extavia har klart høyest risiko for dannelse av antistoffer (over 30 prosent). Men Extavia er 12.000 kroner billigere per år enn nest billigste preparat.
Hvis det dannes antistoffer, må pasienten bytte preparat. Da er det bare Copaxone som er alternativet blant førstelinjemedikamentene. Her settes sprøytene hver dag.
- Dette er helt uholdbart, sier Mona Enstad, generalsekretær i MS-forbundet.
- Tenk deg en som er ny med MS. Hun løper høy risiko for å måtte avbryte behandlingen på grunn av antistoffer. Da er det kun én medisin som kan benyttes videre, og det er liten mulighet for tilpasset behandling for den enkelte.
- Vi vet fra undersøkelser at mange avbryter behandlingen på grunn av bivirkninger og dårlig brukervennlighet. Jeg frykter at dårligere mulighet for medisinsk tilpasning vil føre til at flere avbryter behandlingen, sier Enstad.
- Det er nå viktigere enn noen gang at nevrologen gir pasienten god veiledning om bivirkninger og tilpasninger som den enkelte medisin medfører.
Legene har anledning til å gjøre avvik fra anbefalingen om å bruke billigste alternativ, opplyser MS-spesialistgruppen. Men dette må begrunnes og føres inn i pasientens journal.
MS-forbundet er i dialog med LIS, Statens legemiddelverk og Helsedepartementet i denne saken.
Økonomene: Bør kun prisen vurderes?
Hva koster det hvis antistoffer ødelegger behandlingen? Hva koster det hvis pasienter gir opp fordi de ikke orker sprøytene?
Helseøkonomi er mer enn rene medikamentkostnader. Hvis en MS-pasient avbryter behandlingen på grunn av dårlig brukervennlighet eller bivirkninger, kan det resultere i raskere sykdomsprogresjon og tidligere uføretrygding. Dette gir økte utgifter for stat og samfunn.
Det er økonomene Bjørn Svendsen (Norges handelshøyskole) og Morten Aaserud (Statens legemiddelverk) enige i. Spørsmålet er hvordan man skal få målt dette.
- Det kan utarbeides helseøkonomiske beregningsmodeller som tar hensyn til forskjeller mellom legemidlene utover pris. Forskjellene kan være knyttet til behandlingseffekt, antistoffer, bivirkninger og andre behandlingskostnader enn de rene medikamentkostnadene. Slike modeller vil kunne brukes i anbudsvurderingen, sier Aaserud til MS-bladet.
Han syns det er verdt å drøfte spørsmålet om hvorvidt LIS-anbefalinger kun bør baseres på pris for MS-medisinene.
- Det er klart at avbrudd i medisineringen for eksempel på grunn av antistoffer, vil kunne gi samfunnsøkonomisk kostnad. Men det kan være vanskelig å dokumentere hvor ofte dette skjer.
Aserud understreker at Legemiddelverket ikke er imot anbud på MS-legemidler.
Bjørn Svendsen er i gang med å lage en større rapport for MS-forbundet om finansiering av MS-medisiner. Her kommer han blant annet inn på ordningen med innsatsstyrt finansiering (ISF), som omfatter MS-medisinene. Han syns systemet i dag er lite tilfredsstillende.
- Man må huske at MS er en sykdom som får alvorlige konsekvenser hvis den ikke behandles tidlig og riktig. Fornuftige behandlingsmessige beslutninger i en slik situasjon vil kreve et vesentlig bredere perspektiv enn det rent bedriftsøkonomiske som dagens finansieringsordning motiverer til, sier Svendsen.
