- Jeg gikk rett i bakken

04.03.2008 11:50 - Av Olav Førde, MS-forbundet

Marit Våge (39) holdt på å etablere seg på Lesja i Nord-Gudbrandsdal. Hun hadde fått lærerjobb på skolen, bodde på en gård i bygda sammen med mann og nyfødt datter, og så fram til et godt liv på Lesja.

Så begynte kroppen å skrante. I 1994 fikk hun MS-diagnosen.

- Jeg kjente skam og fortvilelse samtidig som jeg nektet å tro at det var sant, sier Våge.

- Jeg isolerte meg, ville for alt i verden ikke vise at jeg var syk.

Hun bygde et tjukt skall rundt seg, nektet å snakke om sykdommen og gikk for full fart inn i en depresjon. Den varte i seks år.

- Folk var rett og slett redd meg, sier Våge.

- Jeg klarte ikke å snakke om hvordan jeg hadde det, ville for enhver pris holde fasaden.

Etter seks år begynte ekteskapet å knirke. De gikk til rådgiver. Hun brøt sammen, og forsto der og da at nå trengte hun hjelp.

Marit Våge oppsøkte fastlegen, som skrev ut cipramil (lykkepiller). Dette ble vendepunktet.

- Jeg vet godt at lykkepiller ikke hjelper alle, men de snudde på veldig mye for meg. Jeg skjønte at jeg måtte bli med på ting, komme meg ut av isolasjonen.

Hun tok seg selv i nakken, sa ja til verv (jeg var nervøs, kjørte feil, kom for seint til styremøtet, men banket på og gikk inn med krykkene mine - jeg gjorde det!), hun meldte seg inn i et kor og begynte i deltidsjobb på kommunebiblioteket.

- Korsang er perfekt. Jeg får bedre pust og masse energi, sier Våge.

- Jobben på biblioteket er viktig for meg. Jeg har fått elektrisk rullestol, klarer meg uten hjelp og er helt sjef!

- Før likte jeg ikke at folk så at jeg brukte hjelpemidler. Nå har jeg tilpasset bil med heis i tillegg til stolen. Det gir meg stor mestringsfølelse og frihet.

Forandringen i Marit Våges liv kom for seint til å redde ekteskapet.

Men hun kan ikke peke på ting som kunne vært gjort annerledes, slik at hun hadde sluppet den lange, vanskelige perioden. Både lege og sykepleier tok seg tid da diagnosen ble overbrakt, og folk forsøkte å ta kontakt for å høre hvordan det gikk.

- Jeg var bare ikke klar, sier hun.

Hun tror personer med MS reagerer vidt forskjellig når de får diagnosen. Og at den enkelte må finne sin måte å takle den på.

- Men isolasjon er ikke måten, sier Våge.

I dag møter hun sambygdinger på biblioteket, deltar i foreningslivet, er likemann i Nord-Gudbrandsdal MS-forening (ta kontakt!) og nøler ikke med å kjøre inn til sentrum, heise ut rullestolen og møte naboer og venner på lørdagshandel i fjellbygda.

- Jeg så fram til et godt liv på Lesja, og det har jeg fått. Selv om det ikke ble helt som jeg hadde trodd.