Hun får ikke jobb - Nav-direktøren oppgitt

10.12.2007 09:02 - Olav Førde, MS-forbundet

- Når en arbeidsgiver ser min krykke, blir jeg betraktet som bortimot spedalsk.

- Jeg har embetseksamen fra universitetet. Tilbudet fra Nav er kurs i CV-skriving.

- Jeg har til og med opplevd saksbehandlere som oppfordrer meg til å uføretrygde meg.

- Skjønner ikke de menneskene i Nav at de må gjøre en jobb med IA-avtaler og fordommer i det norske samfunn?

Dette er noen av kraftsalvene fra kronikken (se nedenfor), som også havnet på arbeids- og inkluderingsministerens bord. Bjarne Håkon Hanssen skrev et svar der han går langt i å legge ansvaret over på arbeidsgiverne: "Til syvende og sist er det arbeidsgiverne som vokter døren til arbeidslivet".

- Ja, det er riktig, sier Kristin Floer, - men er ikke Hanssen selv en av de største arbeidsgiverne?

Staten har i flere år hatt som mål at fem prosent av arbeidsstokken skal rekrutteres blant funksjonshemmede. I dag har man så vidt rundet to prosent.

Også selveste Nav-direktøren reagerte.

Tor Saglie ringte og inviterte meg til et møte, forteller Floer. Også Arbeidstilsynet har tatt kontakt og bedt henne holde foredrag. Hun har blitt intervjuet av NRK - både i TV og radio.

- Alt dette er positivt, men det er trist at man må ut i pressen før det skjer noe.

- Det gjelder jo ikke bare meg. Jeg vet det er mange med MS som kan og vil jobbe, men som stoppes av fordommer og uforstand både hos dem som er satt til å hjelpe folk ut i jobb og hos arbeidsgiverne.

Kristin Floer oppfordrer personer med MS til å fortelle om sine møter med Nav og arbeidsgivere.

- Jeg trenger eksempler som illustrerer problemene. Disse kan jeg bruke overfor de kontaktene jeg nå har fått i Nav og direktoratet, sier hun.

Får jobb hos Saglie

Vi må fokusere på arbeidsevne, ikke diagnose. Jeg blir opprørt når jeg leser det Kristin Floer skriver.
Det sier Nav-direktør Tor Saglie til MS-bladet. Etter at han hadde lest Floers kronikk tok han kontakt og inviterte henne til et møte. Han har tilbudt henne jobb et par måneder.
- Det er viktig for oss å få brukererfaringer. Og Kristin Floer har evnen til å se generelt på problemene, ikke bare sin egen situasjon.
Saglie lurer på hva som ligger under når godt kvalifiserte arbeidssøkere ikke får jobb i et arbeidsmarked som skriker etter folk.
- Vi i Nav ansetter jo ikke folk, men vi forsøker å gjøre noe overfor arbeidsgiverne, sier Saglie Han understreker at det er mange engasjerte arbeidsgivere. Til våren skal han samle dem og markedsføre funksjonshemmede arbeidssøkere som en ressurs.

Når saksbehandleren i Nav tilbyr Kristin Floer et kurs i CV-skriving, så gjør han ikke jobben sin godt nok, innrømmer Saglie. Han tror det er stor uvitenhet om MS-diagnosen rundt om på Nav-kontorene.

- Vi må se individet, sier Saglie. - Selv personer med en alvorlig kreftdiagnose kan ha 100 prosents arbeidsevne.

Han innser at Nav ennå ikke jobber godt nok.

- Nav-reformen er fortsatt i en konstituerende fase, vi jobber med å få på plass prosedyrer.
Og vi trenger feedback, sier Nav-direktøren.

Vårt samfunn - sett utenfra

Her følger sosiolog Kristin Floers kronikk om "utenforsamfunnet" som sto på trykk i Aftenpopsten tidligere i høst (Red).

Jeg har MS. Når en potensiell arbeidsgiver ser min krykke, blir jeg betraktet som bortimot spedalsk, virker det som.
Det jeg vil kalle "utenforsamfunnet" hindrer mange borgere i å delta for fullt i fellesskapet. De får ikke samme muligheter som andre. Mennesker utelukkes fra mange arenaer, men det er først og fremst ikke å bli ønsket velkommen inn i arbeidslivet jeg vil rette søkelyset mot.

Dette handler om dem som vil og kan arbeide, men som holdes utenfor av fordommer og forutinntatthet. Mennesker som ikke er i stand til å arbeide, ønsker jeg på ingen måte å ramme.

Det er viktig at vårt samfunn arbeider for at også de som av ymse årsaker ikke kan ta del i arbeidslivets gleder også får et tilbud som gir mening og innhold i hverdagen.

Mitt medborgerskap i samfunnet utenfor startet egentlig høsten 1988. Jeg gikk da fjerde året på tannlegehøyskolen i Oslo. Livet var spennende og verden lå foran meg helt til beskjeden fra legen om at jeg hadde MS (multippel sklerose) kom.

Det var som å skru av en bryter. Plutselig skulle min verden bli helt snudd på hodet. Ansikter skulle legges i triste, alvorlige folder og omverdenen bli full av slitsomme og meningsløse tips om alle mulige vidunderkurer.

Jeg kommer fra en landsdel hvor vi er vant til "å stå han av", så jeg fortsatte med å slåss meg vei videre. Jeg innså imidlertid at tannlegeyrket med sine krav til finmotorikk, ikke var det mest egnede for en med MS og takket ja til attføring.

Derfor var det tilbake igjen på universitetet, denne gangen for å bli sosiolog. Etter å ha fått barn og arbeidet litt ved et av våre forskningsinstitutter, ble jeg endelig uteksaminert som ferdig sosiolog årsskiftet 2000.

Jeg burde ant det allerede da, men trodde ikke verden kunne være så slem. Full av pågangsmot søkte jeg på jobb. Jeg var heldig og ble innkalt på mange intervjuer. Dessverre kom jeg så å si aldri lenger.

På dette tidspunktet burde jeg nok ant konturene av hva som ventet meg.

Jeg skulle bli medisinsk sosiolog og en av de kjente teoretikerne jeg arbeidet med var Talcott Parsons. Parsons sa om sykdom at den var som å bli fanget i et hermetisk jernbur. Med en gang du er fanget vil du faktisk aldri kunne forlate dette buret.

Er du blitt stemplet én gang, bærer du stempelet med deg videre. MS er en sterkt stigmatisert sykdom. De som er hardest rammet er også svært syke.

Jeg er ikke blant dem som er hardest rammet og skulle inderlig ønske at samfunnet kunne se meg som den kvinnen jeg er - og ikke bare ser min diagnose.

Dessverre virker det som om Parsons har rett. Det er diagnosen som blir registrert. Dette jernburet skulle vise seg å bli min inngangsbillett til utenforsamfunnet.

MS er en kronisk lidelse som jeg har levd med over halve mitt liv. Jeg tenker sjelden på at jeg har noen sykdom, det er liksom en del av hverdagen. Det er først og fremst omverdenen som er opptatt av min diagnose.

Omverdenen kan være ganske så belastende når man får en sykdom. På den ene siden er den full av omsorg og varme tanker, på den andre rommer den et hav av idiotiske innspill om hvordan livet skal leves.

Det har også vært konkrete tap forårsaket av min sykdom. Jeg har for eksempel måttet droppe både venner og en del fritidsaktiviteter. Å få flere barn har også min MS satt en stopper for.

Når jeg forteller dette, er det for å vise noe av prisen ved å få en kronisk lidelse.

Likevel blir det bare barnemat når man skjønner den virkelige prisen av sykdommen. Prisen er medborgerskap i "utenforsamfunnet" og dette er intet lykkelig medborgerskap.

Som kroniker tenker jeg aldri på meg selv som annerledes og det tok tid før jeg skjønte at omverdenen så min annerledeshet. Omverdenen i denne sammenheng er yrkeslivet.

Når en potensiell arbeidsgiver ser min krykke, blir jeg betraktet som bortimot spedalsk, virker det som. Gode papirer bidrar til at jeg innkalles til intervjuer, men jeg får aldri jobb. Om jeg oppfordres til å oppgi at jeg er funksjonshemmet i søknadsprosessen og oppgir dtte, kommer jeg ikke til intervju.

Å forstå at man ikke er ønsket er en svært høy pris å betale. Det verste er ikke aldri å ha penger, men å skjønne at mitt engasjement, samt mine mange år på skolebenken, ikke gir meg noe innpass i den vanlige hverdagen.

Den som måtte tro at NAV er til hjelp, må tro om igjen. Jeg har arbeidet som forsker og har embetseksamen fra universitetet. Tilbudet fra NAV er kurs i CV-skriving og trening i å skrive jobbsøknader.

Jeg har en fin CV og hjelper andre med å skrive søknader så det ble meningsløst. NAV har ikke gjort noe for å hjelpe meg utover meningsløse tiltak. Å få meg plassert på et eller annet tiltak virker det som om NAV etterstreber. Samtidig er det en enkel måte å kaste blår i øynene på folk.

Å ha meg på tiltak tar seg godt ut på statistikken, men er ingen inngangsbillett til fast arbeid. I tillegg til å ikke gjøre noe for meg, er NAV flinke til å sende meningsløse brev hvor jeg omtales i tredje person.

En slik tingliggjøring og objektivering av individet finner jeg helt på kanten av hva man kan tillate. Slike brev oppleves som en ytterligere diskriminering og sier noe om hvor NAV plasserer meg med min diagnose.

Skjønner ikke de menneskene i NAV at de må gjøre en jobb med IA-avtaler og fordommer i det norske samfunn? Jeg har til og med opplevd saksbehandlere som oppfordrer meg til å uføretrygde meg.

At NAV kan bidra til å holde funksjonshemmede utenfor arbeidslivet bekreftes også i en undersøkelse som Nordlandsforskning har gjennomført "Skepsis, kunnskapsmangel og anbefaling om uføretrygd er det unge funksjonshemmede opplever at NAV møter dem med".

Hvorfor skal jeg uføretrygde meg? Jeg kan jobbe 100% og ønsker å arbeide 100%. Jeg har en solid utdannelse, elsker faget mitt og har kjempelyst til å bruke meg i en jobb som gir mening.

Tror man virkelig jeg vil lulles inn i det meningsløse? Alle de eksamener jeg har tatt er ikke et like godt kunnskapsgrunnlag som det å utsettes for alle velferdsstatens utspill.

Kanskje du skulle ansette meg som spesialrådgiver, arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen? Som medborger i "utenforsamfunnet" har jeg skjønt mye om hvorfor NAV-reformen ikke fungerer!

Jeg er ikke alene om å være i denne situasjonen. Det er mange andre som har en eller annen lyte og dermed ikke når opptil samfunnets krav om å være perfekt.

Utrolig dårlig utnyttelse av samfunnets ressurser når mennesker som kan arbeide 100% omgjøres til passive stønadsmottagere! Hvorfor kan ikke også vi få innpass til en normal tilværelse?

Hvis vi som faktisk kan jobbe fikk muligheten, kunne det kanskje også gi noen flere kroner til felleskassen og derigjennom forhåpentligvis kroner til de som ikke kan ta del i arbeidslivet. Mange unge som blir uføre tvinges i tillegg til å leve med helseskader til å leve i fattigdom.

Jeg har ingen problemer med å arbeide full tid, men opplever en verden som er full av fordommer mot MS og tillater seg å dømme meg før jeg har forlatt startstreken. Jeg har et sterkt engasjement, en god utdannelse og brenner etter å få bruke meg selv.

Å bli satt utenfor er forferdelig vondt.

Jeg sier meg helt enig med forfatteren Johan Falkberget når han sier om arbeidsløsheten noe slikt som at det eneste som er verre enn blodslit er arbeidsløshet.

Et paradoks i det hele er at det skumleste for meg som MS-pasient, er stress. Å havne innenfor det offentlige byråkrati i Norge er mer stressende enn noen kan forestille seg.

Kristin Floer, sosiolog