Servicehunder - førerhundens kollega

10.02.2005 13:49 - Anne Margrethe Nyhus

Vraket som førerhund

Anette Hornfelt tok med seg ideen om hjelpehunder og servicehunder fra USA. Hun søkte Stiftelsen Helse- og Rehabilitering om støtte til prosjekt Servicehund. Første søknad fikk avslag, men for to år siden kunne Blindeforbundets Førerhundskole starte Servicehundprosjektet med Anette som prosjektleder. Gode hunder hadde hun tilgang på. De som i utgangspunktet ble vraket som førerhunder ble nå satt inn i prosjektet. I juni 2002 kunne Anette og hovedtrenerer for hundene, Neal Wallis, overlevere fem firbente til sine respektive brukere. Da var både to- og firbente samlet til et to ukers samtreningskurs i Hurdal. Fem andre hunder ble levert i februar 2003.

Samtrening

De hundene som ble plukket ut til å være med i dette prosjektet, har etter at de kom fra fôrvertene sine blitt satt på skolebenken i 7-8 måneder. De har fått generell lydighetstrening, men også trening i ulike ferdigheter, blant annet helt spesifikke oppgaver tilpasset den kommende matfar eller matmors behov.
Neal kan fortelle at når han gikk tur med hundene hadde han fire hunder ved sin venstre side, og en ved sin høyre side. Salina som jeg har fått, går nemlig på høyre siden av stolen min. Hun er også den eneste av hundene som ble forhåndstrent på å ta tøy ut av vaskemaskinen.

Lystbetont arbeidssituasjon

Førerhundskolen trener sine hunder etter generelt positive metoder. I begynnelsen av treningen hjelper de hunden slik at den utfører de ønskede handlingene korrekt. På den måten hindrer man samtidig hundens mulighet til å gjøre noe galt. Når man oppnår riktig handling roses hunden umiddelbart. Dette øker motivasjonen og bidrar til en lystbetont arbeidssituasjon for hunden. Ved gjentatte repetisjoner vil hunden erfare og forstå at korrekt utført handling fører til noe positivt - nemlig ros, og kanskje av og til med en ekstra påskjønnelse - en go´bit!
-Go´biten skal være som en enarmet banditt, beskriver Neal Wallis som har vært hovedtrener for hundene. Noen ganger vinner du, andre ganger ikke. Av og til får du Jackpot!

Ny innlæringsfase

Hundene vi fikk adlød Neal på en imponerende måte. På Hurdal-senteret var det vår tur. Vi skulle bli kjent med de firbente og de med oss, vår stemme og vårt kroppsspråk.
De første dagene hendte det jeg fikk en isende klump i magen. - Vil jeg greie dette? Selvtilliten kom heldigvis smygende på plass etter hvert som jeg så at dette faktisk gikk bra. Kommandoordene surret rundt i hodet, det var mye å holde styr på. Både for meg og Salina. Hver morgen etter en liten luftetur hadde vi en liten «pep-talk» for oss selv, det var fine stunder. Nå har vi våre små pratestunder flere ganger om dagen.

Hjemstedstrening

Vi ble heldigvis ikke kastet ut til det store intet etter ukene i Hurdal. Da fulgte to uker med trening hjemme og i nærmiljøet. For at kunnskapene skal holdes ved like er det viktig med daglig oppfølging, for som Neal sier: - If you don´t use it, you loose it!
Dersom det oppstår problemer som vi ikke kan løse, kan vi bare ringe, så kommer Neal med gode råd per telefon eller han kommer hjem til oss. Det gir en trygghet som er god å ha med seg.

Arbeidsoppgaver

- Salina, dør! Jeg kommanderer min lille «blondine», hun tar tak i stroppen som henger ned fra dørhåndtaket og rygger bakover. Døren åpnes elegant og jeg kan kjøre inn. - Hun er en skikkelig gentleman!
Salina plukker opp det utroligste fra gulvet. Mynter, bøker, grytelokk, kosteskaft, nøkler, klær og sko - alt med like stor iver og arbeidsglede. Når jeg har vasket klær tar Salina klærne ut av maskinen og gir dem til meg slik at jeg kan slenge dem inn i tørketrommelen. Ikke bare halen logrer men hele bakparten.
Repertoaret kan utvides etter ulike behov og ønsker, det gjelder bare å trene og være tålmodig. Etter at vi kom hjem har Salina lært å hjelpe meg av med ytterjakka. Det er også hennes oppgave å bære søppelposen ut i sjakten, og sjaktnøkkelen tilbake. Hun henter også brus i kjøleskapet!
Salina er med meg på jobben, og jeg har henne med når jeg handler. Hun har tillatelse fra Statens næringsmiddeltilsyn til å være med inn i butikker.

Kontaktskaper

I tillegg til den praktiske hjelpen jeg får fra Salina har hun også andre positive sider. Ikke minst er det mye selskap og kos ved å ha et levende vesen hos seg. Salina tar i tillegg fokuset bort fra rullestolen. Hun er en fantastisk kontaktskaper, både barn og voksne tør å komme bort å slå av en prat. Tidligere var jeg neste usynlig, mange kastet bare stjålne blikk på rullestolen min.

Påvirke myndighetene

Nå håper prosjektleder Anette på at myndighetene kan få øynene opp for hvilken betydning en servicehund har. Synshemmede slipper å betale for sine førerhunder. Det samme bør gjelde for andre funksjonshemmede.
Både avl, fôrvert, testing, trening og oppfølging gjør at en ferdig utdannet hund er svært kostbar. Det er snakk om drøye 220 000 kroner pr. snute. De hundene som er med i prosjektet er gratis for brukeren, men når prosjektet er over er det også slutt på pengene. Så langt har ikke Anette fått særlig positiv respons fra bevilgende myndigheter. Hun tror dette kommer av at myndighetene ikke vet hva en servicehund er. En servicehund gjør like mye nytte for seg som en førerhund, og det er ikke bare bevegelseshemmede som har nytte av dem. En av hundene som er trent opp bor sammen med en med epilepsi. Hunden varsler anfall, og er trent opp til ulike reaksjonsformer i forhold til hvor og når anfallene inntreffer.

Et nytt liv

Jeg har fått et nytt liv etter at Salina ble min samboer. Jeg har stor nytte av henne i hverdagen. Hun kompenserer for manglende finmotorikk og dårlig balanse. Livskvaliteten min har økt. Jeg kan nesten snakke om en ny tidsregning. Før og etter Salina!