Hopp til hovedinnholdet

Ectrims 2022

Verdens største MS-kongress ble avholdt 26.-28. oktober. Her finner du en oppsummering

Den årlige kongressen til European Committee for Treatment and Research in Multiple Sclerosis (ECTRIMS) samler flere tusen forskere og andre som jobber med MS. Årets kongress ble arrangert i Amsterdam, Nederland. Det er den første fysiske MS-kongressen siden 2019, ettersom kongressen kun har vært digital etter at covidpandemien brøt ut. 

Vi har fått Marton König fra OUS, Øivind Torkildsen fra Haukeland universitetssjukehus og Kristin Wesnes fra St. Olav til å oppsummere høydepunkt fra årets kongress. 

      

Marton König

Den siste to kongressene til ECTRIMS ble avholdt digitalt under pandemien. Årets kongress sto til stor kontrast til de siste to årene. Over 7000 forskere, helsepersonell, representanter og mennesker med en fellesinteresse for multippel sklerose har samlet seg – fysisk – i Amsterdam for å utveksle erfaringer, forskningsfunn, diskutere problemstillinger, og ikke minst for å trene på å være sosial igjen. Tilskuere, uansett om de var fysisk tilstede eller fulgte med digitalt, kunne ta en dypdykk i så å si alt som er nytt innen både patogenese, diagnostikk, behandling og oppfølgning (inkludert rehabilitering) av sykdommen. Det var rart (på godt og vondt) å bli fysisk eksponert igjen for så mange mennesker og mye informasjon. En kan ikke la være å legge merke til at pandemien har forandret forskningsverdenen, og at de har skjedd mye i de fem månedene som har gått mellom abstraktfristen (fristen for å sende inn en oppsummering av bidragene) og årets kongress. Følgende nyheter har jeg lagt spesielt merke til:

      

1) Vurdering av vaksinenes effekt er fortsatt aktuelt og spennende (NB, jeg er nok partisk her). Cree og kolleger publiserte en poster om koronavaksinenes effekt blant personer som bruker ozanimod. Dette preparatet er i samme medikamentgruppe som fingolimod (Gilenya). Vi har over tid betraktet preparater hørende i samme medikamentgruppe som like og har ofte analysert deres terapeutisk- og vaksineeffekt under ett (f.eks. sfingosin-1-reseptormodulatorer, anti-CD20 antistoffer). Vi har lært under pandemien at personer som bruker Gilenya eller anti-CD20 behandling (f.eks. rituksimab og okrelizumab) ikke danner antistoffer i tilstrekkelig grad etter koronavaksinasjon. Overraskelsen var stor når en kunne lese resultatene fra DAYBREAK-studien som viser at personer som behandles med ozanimod danner antistoffer på lik linje med alle andre (i motsetning til fingolimod). Dette funnet understreker at vi ikke bør «gruppere» medikamenter automatisk når vi undersøker vaksinenes effekt, for selv om de kan fremstå like, kan de plutselig oppføre seg annerledes.

       

2) Jeg hadde æren av å høre på betraktningene til Alberto Ascherio vedrørende sammenhengen mellom smitte med Epstein-Barr viruset (EBV) og utvikling av multippel sklerose. Han er professor i epidemiologi ved Harvard University i Boston og var sisteforfatter av artikkelen publisert i det prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftet Science, som beskrev at infeksjon med kyssesykeviruset (EBV) er muligens en avgjørende faktor for at MS-sykdommen utløses. Denne problemstillingen er uten tvil en av det mest spennende problemstillingene innen MS-behandling (eller forebygging?) i dag. Det er imidlertid altfor mye vi ikke vet. Vi lurer på om smitten utløser eller driver sykdommen, eller kanskje begge deler. Forklaringen er nok ikke svart og hvitt og det er viktig å ikke trekke konklusjoner for tidlig. Vi trenger flere studier som undersøker effekten av å «fjerne» EBV hos voksne med MS (for eksempel med antivirale legemidler) eller av en vaksine som kan forebygge selve smitten (flere slike vaksiner er under utvikling for tiden). En studie presentert av Tilman Schneider-Hohendorf fra Tyskland viste for øvrig personer med MS har en litt annen immunrespons mot EBV enn personer som ikke har MS, og at dette trolig ikke skyldes genetiske forskjeller (de undersøkte tvillinger også med og uten MS).

                

3) Kalincik og kolleger (blant flere Professor Torkildsen og Professor Bø fra Haukeland universitetssykehus; HUS) publiserte flere resultater vedrørende effekten av autolog hematopoetisk stamcelletransplantasjon (aHSCT). Effekten av aHSCT behandling ble sammelignet med andre høyeffektive medikamenter blant personer med attakvis MS. Studien viste at effekten av aHSCT var sammenlignbar (nokså lik) med kladribin og alemtuzumab blant personer med høyaktiv MS (>0.9 attakker siste år før behandling) og moderat uføregrad (EDSS 3-4.5). Forskerne fant at selv om aHSCT hadde bedre forebyggende effekt av attakker enn kladribin (Mavenclad) og alemtuzumab (Lemtrada), var det ingen forskjell blant medikamentenes effekt på uføregrad. En annen studie (der aHSCT ble sammenlignet med fingolimod, okrelizumab og natalizumab viste at at stamcellebehandling er bedre enn fingolimod og sammenlignbart med okrelizumab og natalizumab når det gjelder å forhindre attakker. Stamcellebehandling var også assosiert med en høyere bedringsrate enn natalizumab. Kort oppsummert kan man si at stamcellebehandling er mer effektiv enn Gilenya (fingolimod), både ved at pasientene får en lavere attakk-rate og at den forhindrer sykdomsprogresjon. Stamcellebehandlingen var også bedre enn Tysabri på å forhindre attakker, mens effekten ser ganske lik ut for stamcellebehandling og okrelizumab. Slike resultater er spennende, viser at dagens behandlinger er gode og effektive, men vi trenger, naturligvis, enda flere studier (både større og med lengre observasjonsperiode) som undersøker effekten av aHSCT.

                   

Øivind Torkildsen

De to sakene jeg synes var mest interessante og viktige for oss, var disse to:

Høyere attakkrate med rituksimab enn okrelizumab

MS-legemiddel er like effektiv som stamcellebehandling

Begge studiene ble presentert på ECTIMS og er omtalt i Dagens Medisin. Begge studiene er registerstudier basert på MSBase. Den ene finner at okrelizumab var mer effektiv enn rituksimab, mens den andre fant at stamcellebehandling var bedre enn alle andre behandlinger, bortsett fra okrelizumab.

Funnene er viktige med tanke på tilgangen til MS-medisiner i Norge, og viser også behovet for de to studiene RAM-MS og OVERLORD-MS, som vi holder på med. Jeg har kommentert begge studiene ytterligere i Dagens Medisin (se link over). 

      

Kristin Wesnes

Endelig var det klart for et fysisk format på ECTRIMS igjen, og kongresslokalet i Amsterdam samlet over 7000 deltakere fra store deler av verden. Det var tre dager med tettpakket program og mange interessante temaer, og helt umulig å få med seg alt. Men her vil jeg presentere 3 av mine ECTRIMS høydepunkter:

    

Avslutte behandling hos eldre med MS?  

Studier har vist at MS blir mindre aktiv med alderen, og dessuten kan langtidsbehandling med MS-medisiner hos eldre gi økt risiko for alvorlige bivirkninger. Den amerikanske DISCOMS-studien har vurdert om det er trygt å avslutte behandling hos MS-pasienter over 55 år som ikke har hatt attakker på minst 5 år.  Rundt 250 pasienter ble tilfeldig fordelt på 2 grupper hvor den ene gruppen avsluttet MS-behandling, mens den andre gruppen fortsatte som vanlig. Resultatene viser at i gruppen som avsluttet behandling hadde 12% sykdomsaktivitet i forhold til 5% i gruppen som fortsatte behandling, men denne forskjellen var ikke signifikant (= sikkert forskjellig) i statistiske tester. Disse resultatene kan gjøre det lettere å diskutere avslutning av behandling hos eldre pasienter som bruker lavpotent behandling uten stor fare for reaktivering av sykdom, og samtidig har et sterkt ønske om å slutte selv.

      

Gener og sykdomsprogresjon ved MS

MS-sykdom kan være godartet hos noen, og mer aggressiv hos andre. Men i hvilken grad kan gener påvirke sykdomsforverring hos MS-pasienter? En gruppe internasjonale gen-forskere analyserte gener fra ca 9000 MS pasienter og innhentet data om sykdomsvarighet og progresjon over tid hos disse pasientene. De avdekket to interessante genetiske varianter som var knyttet til raskere progresjon, hvor hovedvarianten førte til 2 års raskere forverring til EDSS skår 6 (= bruke støtte ved gange) sammenlignet med mer godartede varianter. De fant videre at denne varianten ga mer skade i hjernebarken og i hjernestammen ved å studere hjernevev fra MS-donorer. Men denne oppdagelsen vil nok ikke gjøre det aktuelt å screene MS-pasienter for å vurdere hvordan langtidsprognosen deres blir, siden disse variantene kun forklarer en liten del av alt som bidrar til sykdomsprogresjon ved MS (og mye er fortsatt ukjent).

             

Utvidet intervall med rituximab

Stadig flere MS-pasienter i Norge bruker den høy-effektive medisinen Rituximab, og mye  tyder på at effekten holder seg mye lenger enn standard infusjonsintervall på 6 måneder. Svenske forskere hadde en poster-presentasjon som undersøkte sykdomsaktivitet blant 718 pasienter som hadde fått rituximab med ulike infusjonsintervaller. De fant at det ikke var mer betennelsesaktivitet i gruppen med det lengste intervallet (over 18 måneder) sammenlignet med det korteste intervallet (< 8 måneder). Posteren sa imidlertid ingenting om hvilke pasienter som var selektert til gruppen med lengst intervall, så en randomisert studie er nok enda bedre til å undersøke hvordan infusjonsintervallet påvirker effekt ved rituximab. Uansett viser studien at det hos stabile pasienter med økt risiko for bivirkninger kan være forsvarlig å utvide behandlingsintervallet til minst 12 måneder, og kanskje til og med lengre.   

Personvern Logg inn for webredaktører

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.