Den første generalsekretæren

Av Tove Midtbø Foto privat

Arnt Holte hadde flere tiår bak seg i Norges Blindeforbund og Norsk revmatikerforbund. Han beskriver MS-forbundet ved årtusenskiftet som en organisasjon som var på vei fra å være en gründerorganisasjon til å bli profesjonell.

- Jeg sa ja fordi jeg ønsket å være med på å utvikle organisasjonen og jeg så at det var store muligheter for å bygge en større og mer robust organisasjon. I starten var dette utfordrende, blant annet fordi det den gang eksisterte to forbund som representerte MS-pasientene, forteller Holte.

Det å slå sammen de to foreningen ble en viktig sak, og Holte beskriver det som en stor seier da sammenslåingen var et faktum. Å smelte to ulike kulturer sammen var mye jobb. Likevel husker Holte dette som en fin tid, det var mange positive mennesker i organisasjonen, og de fikk til mye på kort tid.

Et forbund i vekst

Holte forteller at MS-forbundet var en organisasjon som allerede den gang var aktiv og hadde et sterkt engasjement samt grei økonomi. Men han så fort at det var mulig å øke inntektene. Han bygde blant annet opp en giverbase med personer som ønsket å gi penger til MS-forbundet. Selv om det var bare noen få personer i administrasjonen, ble det oppnådd resultater som forbundet nyter godt av den dag i dag. Det ble jobbet aktivt internasjonalt, i forhold til ny forskning og nye MS-medisiner.

Som generalsekretær i MS-forbundet møtte Holte mange, og han forteller at han kom tett på dem som levde med en MS.

– Jeg var ikke klar over at det var så stor forskjell på mennesker med MS. Ingen har sykdommen likt.

Han forteller at det var sterkt å oppleve at hos noen av pasientene utviklet sykdommen seg raskt, mens det gikk bra med andre.

Tøft når sykdom endrer livet

- Årene i MS-forbundet lærte meg å tenke annerledes om mennesker, forteller Holte, som selv er blind.

- Jeg har jo alltid vært blind, så jeg vet jo ikke om noe annet. Å oppleve at man får en sykdom som plutselig snur om på hele livet er tøft for mange.  Jeg skulle ønske at man var mer åpen for å si ja til nye medisiner og ny behandling. Å ikke hjelpe den enkelte med riktige medisiner blir gjerne like dyrt. Og ikke minst, kvaliteten på det livet den enkelte får burde vektlegges mest, avslutter Holte.