– Det var tøft underveis, men det var verdt det

Tekst Kirsti Ellefsen

Foto Privat

Eva var tidlig i karrieren som anestesilege. Hun var i full jobb, og med tre små barn, da hun begynte å få tåkesyn. Det viser seg å være betennelse på synsnerven.

- Moren min har MS, og jeg vet en del om sykdommen, så jeg forstod raskt at dette var et tidlig symptom. Men det var jo et sjokk. Jeg fryktet jo drømmen om å kunne det å jobbe som anestesilege skulle ryke.

Det første Eva gjorde da MS-diagnosen var et faktum, var å begynne å google og fordype seg i forskning.

RAM-MS

- Jeg leste alt jeg kunne om stamcellebehandling. Det jeg reagerte på var argumentene for ikke å tillate denne behandlingen i Norge. Andre medikamenter har blitt innført med lavere kriterier. Stamcellebehandling dømmes hardere enn medisinering, og kravene til dokumentert effekt er mye strengere - behandlingen skal ikke bare bremse, slik medisiner gjør, men den bør være bedre, og helst stoppe utviklingen.

Hun kom over stamcellestudien RAM-MS, der målet er teste ut stamcellebehandling sammenlignet med medikamentell behandling. De søkte deltakere til studien, og Eva kjente at dette ville hun være med på.

En gruppe pasienter skulle få medisiner, den andre stamcelle transplantasjon. Eva visste ikke hvilken av gruppene hun ville havne i.

Skrekkblandet fryd

- Jeg trakk transplantasjonsgruppa

-  Hva tenkte du da?

- Det var en lettelse, men en skrekkblandet fryd.

Mannen til Eva var innforstått med valget, og at det både innebar en viss risiko, og at hun måtte være borte fra han og de tre barna i flere uker. Eva visste hun skulle gjennom en tøff behandling, og hun visste det ville bli tøft å være borte fra familien.

Store fordeler med å bli behandlet i Norge

- Hadde jeg måttet reise til Moskva eller Mexico, hadde jeg nok ikke gjort det, både på grunn av kostnader, avstand til familien - pluss at det er viktig for meg å kommunisere på et språk jeg forstår, og der jeg blir forstått.

Det siste attakket Eva hadde før hun dro til Bergen, var i 2019. Da ble det ene beinet rammet, og hun fikk tilbud om rullestol.

Fire måneder senere er hun på vei til Haukeland universitetssykehus, og til en tøff behandling - som kanskje kan gjøre henne bedre.

- Var du redd på noe tidspunkt?

- Du er delvis i koma, døsig og kvalm. Det var superkjipt de siste dagene, på cellegift, da ble jeg skikkelig dårlig, og så fikk jeg en betennelse som gjorde det vondt å spise og gå på do. Jeg må innrømme at jeg tenkte; Er det verdt det?

Fra bunn til topp

Da Eva reiste til Bergen for å starte behandlingen, klarte hun ikke å gå bort til bunnen av heisen opp mot Ulriken.

- Fire måneder etter kunne jeg gå opp til toppen av fjellet. Jeg har faktisk blitt bedre - sykdommen er ikke bare bremset opp. Men jeg tør ikke tro jeg er helt kurert.

Fra mars i fjor har Eva kunnet jobbe fulltid, og hun er i dag friskere enn på lenge. Men, ett av de gjenværende symptomene fra MS-en hun har måttet håndtere, er fatigue.

- Men jeg har lært meg metoder for å unngå stress og situasjoner som tapper meg for energi. Det er absolutt til å leve med.