Home » Aktuelt » Aursjøvegen

Aursjøvegen

Et minne jeg har. Og mange grunner til å ikke klare dette igjen. Skal jeg likevel våge?

Erik Gjendem på sykkelen sin

Av: Erik Gjendem, som lever med MS

Et minne fra en flott turopplevelse på motorsykkel, 36 år tilbake, er denne ca. 80 km lange strekningen. Fra Eikesdalen til Sunndalsøra. En svært smal grusvei, inkludert en uopplyst spiraltunnel inni fjellsida. En utsikt og et øde fjellandskap jeg aldri har glemt. Og en drøm om å oppleve det igjen.

Da var jeg 28. Nå er jeg 64, og har hatt MS siden jeg var 32. Akkurat halve livet.

Mye er forandret. Jeg kan ikke lenger kjøre motorsykkel eller bil. Gå kan jeg kun med to stokker, korte strekk, subbende gange, og helst ikke trapper.

Altså, mye er skadet, men hva kan jeg klare? Jeg vil benytte alt som fortsatt virker sånn noenlunde. Bevare håpet. Selv om jeg noen ganger går på trynet.

Etter 2,5 års søknader og avslag fikk jeg endelig et Akt 26 treningshjelpemiddel. En Azub Ti-Fly X, en trehjuls liggesykkel, ett hjul bak og to foran. Og motor som en vanlig el-sykkel.

Det var jo med trehjulsykkel hele mitt liv på hjul startet. Med glede, forventninger og spenning. Så også nå. Læringa gikk dog betydelig raskere som 4-åring enn som 64-åring.

Vanskelig å sykle i begynnelsen. Å koordinere alle musklene som må jobbe sammen i en ny stilling. Men etter en del flatmarkstrening kom første bytur med liggesykkelen.

Etter hvert ble turene mange og lengre, i all slags vær. Jeg øker og øker dagsetappene til ett batteri ikke lenger er nok. 78 km ble min lengste dagsetappe.

Hva skjer om jeg sykler langt, flere dager i strekk, som en sykkeltur? Det har jeg aldri gjort før. Jeg tillater meg selv å drømme. Tenk om jeg kan klare Aursjøvegen igjen? På sykkel?

Joda, det er litt absurd. Men jeg bestemmer meg for å prøve. Alene.

Endelig i gang!

Hva jeg foreløpig ikke visste, var hvor mye motstand jeg skulle møte før syklingen tok til. Tog- og busselskapers uvilje mot å ha meg med. Det er jo det jeg bruker denne sykkelen som, et ganghjelpemiddel.

Men til slutt kom jeg meg til Dombås.

Endelig i gang! Romsdalen venter, i starten så flat og vid, med elva som en strek i midten. Etter hvert smalere mot Lesja Verk, men fortsatt med brede jorder og skog.

Etter hvert som kilometrene glir forbi, må jeg bruke venstre arm for å hjelpe venstre kne i bøyen. Det er en spasme som jobber mot. Haha, da får jeg trening i venstre biceps også!

Dalen blir smalere og elva mer sentral og vill, med sitt blågrå vann, klipper og stryk. Så nært alt blir på sykkel, enda nærere enn på motorsykkel. Stoppe og se og høre.

Turen går videre gjennom Åndalsnes og langs Isfjorden. Over Vistdalsheia venter 500 høydemeter med jevn stigning på 10 prosent.

Det blir min tentamen på denne turen. Eksamen ligger fortsatt noen dager fram, Aursjøhytta er 862 moh., men da på grus.

Måtte ha mange pauser, men klarte det. Hurra!

Til slutt kommer jeg til Eikesdal Camping. Stille for mine to netter og hviledag, før eksamen.

Portrettbilde av Erik Gjendem
Erik lever med MS, men har ikke latt det stoppe han fra å leve ut drømmen.

Drømmer kan bli beinharde virkeligheter

Tidlig om morgenen våkner jeg opp. Vekslende sol og skyer. Fantastiske bilder av enorme fjellsider, med sol og skygger av fjellene bak meg.

Jeg blir veldig oppspilt, jeg er her virkelig!!!

29 km til Aursjøhytta. Starter med 6–7 km forholdsvis flat asfaltvei, bebyggelsen blir borte. Fortsatt forholdsvis flatt mot Finnset gård, så er det slutt på asfalten, og stigninga begynner.

Det merkes med en gang, at grus og bratt stigning er en tung kombinasjon, særlig i første krappe kurve. Dette visste jeg jo egentlig, men drømmer kan bli beinharde virkeligheter. Drømmer og håp er samtidig en voldsom drivkraft.

Stigningen er ganske jevnt 10 %. For hver meter frem, 10 cm opp. Jeg skal nesten 1000 m opp! Mil for mil telles ikke lenger. Det blir raskt sving for sving og tråkk for tråkk. Det skal fortsette slik 11 km!

Hva har jeg gjort, jeg bruker staheten min!

Så kommer Tunnelen med stor T, en smal spiraltunnel uten lys. Hjelm av, kraftig hodelykt på.

Tunnelåpningen vakte minner fra turen 36 år tilbake. Ser ut som om veien går rett ut i lufta.

Det går tungt videre oppover. Stopp for fotografering, stopp for å tisse, for å spise, sjekke blodsukker, tøyle spasmer, batteribytte, og nyte utsikten!

Nyte! Ikke glemme å nyte, derfor er jeg her! Jeg følger en drøm, og har klart det bedre enn forventet til nå.

Jeg er forferdelig varm, tross kortbukse og t-skjorte. Et lengre stopp er nødvendig. Forferdelig sliten og ør ser jeg fortsettelsen av veien i fjellsia. Stadig like bratt.

Jeg finner skygge bak ei enslig bu, dumper ned i det duggvåte gresset og strekker meg ut. Jeg sovner, og våkner frysende kald i vinden.

Men vanskelig å få satt seg opp. Vanskelig å komme meg rundt på magen, opp på alle fire, griper fatt i en kubbe, får tak i stokkene og sykkelen, langsomt opp på to etter flere fall, klarte det på fjerde forsøk.

Jeg er betydelig mer sliten enn opplevd før.

Herlig, dette skal gå! Motet har steget!

Oppover går det, langsomt, helt til Aurstaupet.

Hva? Det går nedover igjen, og ingen Aursjøhytte å se? Jeg sitter noe fortumlet og sliten, må spise litt igjen. Kan jeg ha syklet feil? Det er jo bare en vei?

Blodsukkeret er lavt. Et marsipanbrød hjelper. To passerende syklister kan fortelle meg at det er ca. ei mil igjen til Aursjøhytta. Og at jeg nå er nesten tusen moh!

Øde, stille og vakkert landskap. Hvor jeg hele tiden kan hvile øynene på noe langt borte eller på skyene.

Jeg klarte det!

Ser nå hytta i det fjerne, svinger og humper, og til slutt ut på demningen.

Svinger opp til hytta. Så glad og lettet og stolt at tårene kommer. Gledestårer!

For en mestringsfølelse og glede dette gav! Jeg retter ryggen. Smiler for meg selv og ler.

Klokka er halv seks, jeg har syklet siden åtte. 9,5 timer, mye tid til pauser.

Jeg tenker det er dags for en feiring. Jeg gjør noe jeg aldri har gjort før, spør om kokken kan lage en treretters middag til meg.

Alt smaker, maten, seieren over virkelig å ha klart dette! Takknemlig for naturens skjønnhet, de vennlige menneskene, alt kroppen fortsatt kan klare. Om at jeg tør, og fortsatt våger å ta sjanser.

Tankene snurrer, hvor forskjellig dette er fra tiden jeg fikk diagnosen! Da var det så veldig mørkt.

Neste morgen venter 47 km trefritt slettelandskap, med noe gress, lyng, mose. Og stein.

Et landskap med så mye skjønnhet at mine skader forsvinner i fryd! Prøver meg litt på noen stier, kjører meg fast, velter i lyngen, prøver igjen. Morer meg virkelig. Le i lyng!

Borte er alder, alt av skader, selv fanden og hans oldemor er forsvunnet.

Så totalt forskjellig dette er fra bildene i mitt hode da diagnosen ble et faktum!!! At jeg er her, nå, er også et faktum.

Ikke rart dette landskapet festet seg så sterkt i minnet.

Etter hvert går turen videre til Sunndalsøra og Oppdal, før toget tar meg tilbake til Oslo. En god venn plukker meg opp og kjører meg hjem til Arendal.

En sliten, glad Erik fraktes hjemover.

Jeg klarte det! Og turen? Den ble ikke ca. 250, men hele 398,5 km!!!!!

Virkeligheten fikk drømmen til å blekne.

Erik gjendem

Hva syklingen betyr for meg

Syklingen er egenterapi, fysisk og psykisk. Bearbeidelse av sorg over tapte funksjoner, men mest en glede over hva som fortsatt går an og livet ute gjør med sinnet.

Det gir håp og tro på at jeg fortsatt kan klare noe. For en kan ofte mer enn en tror. Klart, jeg forbanner også de tingene jeg ikke lenger får til.

Jeg har så gjerne villet bruke de funksjonene jeg fortsatt har. Det er kanskje rart at jeg kan sykle, men vanskelig kan gå, men daglig bruk og denne langturen viser det motsatte.

Da jeg fikk diagnosen, var det skremmende. Jeg hadde 4 år bak meg med diverse lammelser og synstap. Jeg husker jeg ønsket å prate med noen som hadde hatt MS lenge. Men turte ikke. For skremmende.

Nå er jeg selv en slik person. En som har hatt MS lenge. Jeg håper mine erfaringer kan være til hjelp for noen.

Aktuelt